Infinitt setning som hektes på en vanlig hovedsetning, uten å inneha noen syntaktisk funksjon i sistnevnte, og som på en vag måte uttrykker en eller annen form for omstendighet rundt hendelsen beskrevet av hovedsetningen.

Ordklasse hvor de mest sentrale medlemmene betegner egenskaper og tilstander. Det varierer stort fra språk til språk hvor mange adjektiv som finnes, og enkelte språk har ikke mer enn en håndfull av dem, fordi de i stedet fordeler de aktuelle betydningene klassene av nomen og verb. Adjektivene bøyes typisk i de samme kategoriene som nomen, gjennom samsvarbøying, men i tillegg kan de ofte, avhengig av leksemets betydning, gradbøyes.

Frase hvor kjernen er et adjektiv, og hvor mulige biledd er f.eks. gradsadverb og preposisjonsfraser.

Om adjektiv eller adjektivfraser, eller noe som har egenskaper til felles med disse.

Enten synonymt med "tillegg" generelt, eller brukt spesielt om tilleggene til verbet, og da som motsats til "argument".

Ordklasse som tradisjonelt er blitt tillagt mange forskjellige typer medlemmer som i moderne språkvitenskap ikke nødvendigvis anses å inneha relevante likhetstrekk, f.eks. hva slags andre typer ord de kan opptre sammen med. I sin videste forstand omfatter adverbene alle ord som ikke passer inn i noen av de mer nøyaktig definerte ordklassene, deriblant alle innholdsord som ikke er nomen, verb eller adjektiv, samt diverse funksjonsord som ikke lett klassifiseres, f.eks. nektende og fokale partikler. En litt snevrere tolkning, som er nokså utbredt, er at adverb er ord som, slik adjektiv modifiserer nomen, modifiserer en hvilken som helst annen ordklasse, deriblant verb, adjektiv, preposisjoner og andre adverb, samt hele setninger, sistnevnte kalt "setningsadverb". Da er den funksjonelle fellesnevneren sterkere, og det anerkjennes også at enkelte funksjonsord enten er klasseløse eller tilhører mindre og mer spesialiserte ordklasser. Men selv denne bruken av begrepet tilfredsstiller egentlig ikke moderne krav til strenge morfologiske og syntaktiske kriterier, f.eks. at adverb er ord som kan modifiseres av gradsord, mer tradisjonelt kalt "gradsadverb". Fordelen med sistnevnte definisjon er at den tilfredsstilles av de ordene som modifiserer selve verbet, slik som "måtesadverb" og adverb for tid, sted eller andre omstendigheter for hendelsen, som uansett utgjør kjernen i enhver forståelse av begrepet "adverb". Forøvrig kan adverb med fordel ses i sammenheng med preposisjoner, som i en del tilfeller har lignende adferd og betydning.

Frase hvor kjernen er et adverb, og hvor mulige biledd er f.eks. gradsadverb.

Om adverb eller noe som har egenskaper til felles med disse. Ofte snakkes det om adverbiale setningsledd, som sammen med nominaler og predikativer utgjør de viktigste ikke-verbale setningsleddene.

Leddsetning med en del av de samme syntaktiske mulighetene som adverb, og derfor ofte brukt som adjunkt. Finitte adverbialsetninger dannes ved hjelp av adverbial subjunksjon, eller preposisjon pluss nominal subjunksjon, mens de infinitte dannes ved hjelp av adverbiale bøyningsformer av verbet. Disse, ofte kalt "konverb", er i utgangspunktet ikke like utbredte som nominale og adjektiviske verbformer, kanskje fordi utvalget av relevante funksjoner er ganske stort og spesialisert.

Det å legge til et affiks i et ord.

Morfem som ikke er rota i ordet. Deles videre inn i bla. "prefikser", "suffikser" og "infikser", i henhold til sin posisjon med hensyn til nettopp rota. Det er også vanlig å snakke om "interfikser" mellom sammensetningsledd, men disse er egentlig bare en spesiell type suffikser, anvendt på sammensetningens første ledd.

Konsonant innledet som plosiv og avsluttet som frikativ, sistnevnte vanligvis en sibilant. I mange språk er affrikatene å anse som atomiske språklyder, snarere enn som sammensatte konsonantgrupper, hvis overgangen mellom den plosive og den frikative delen er veldig rask, og de ikke kan skilles fra hverandre over en stavelsesgrense.

Motsats til "patiens", og vanligvis ansett som en av de to mest sentrale semantiske rollene. Deltager som utfører en handling eller forårsaker en hendelse, og som vanligvis realiseres som subjekt.

Motsats til "fusjonelt". Språk hvor ordformene lett kan segmenteres, dvs. at de i stor grad er satt sammen av en rot og et antall affikser, med et én-til-én-forhold mellom morfemer og grammatiske trekk. Agglutinerende språk har for det meste konkatenativ morfologi og lite kumulativ markering. Merk at det er ganske vanlig for språk å ha et agglutinerende avledningssystem, uavhengig av om det samme gjelder bøyningssystemet

Også kalt "nedre". Det taleorganet som under uttalen av en spåklyd beveger seg mot den "passive" artikulatoren, og i kombinasjon med denne utgjør den aktuelle lydens "artikulasjonssted", dvs. åstedet for innsnevringen i talekanalen. Den aktive artikulatoren er i de fleste tilfeller enten underleppa, for "labiale" lyder, eller, oftest, en av de forskjellige delene av tunga, for "lingvale" lyder. Sistnevnte deles videre inn i tungespissen, for "apikale" lyder, tungebladet, for "laminale" lyder, tungeryggen, for "dorsale" lyder, og tungerota, for "radikale" lyder. De apikale og de dorsale, som uttales med fremre del av tunga, kalles med en fellesbetegnelse "koronale".

Motsatt av "passiv stemme". Mens sistnevnte innebærer en potensielt komplisert syntaktisk operasjon kalt "passivisering", er aktiv stemme verbets standardform, og den som gjelder for de fleste intransitive verb, om enn med unntak. Parallelt med aktive verb snakkes det også om aktive setninger, eller, i ett ord, "aktivsetninger".

Betegnelse for kjerneargument med den semantiske rollen "agens", eller, i litt videre forstand, med den mest "agens-aktige" semantiske rollen, hos transitive verb realisert som subjekt i aktiv stemme.

Undergren av fonetikken. Motsats til "artikulasjon". Handler om fysiske egenskaper ved lydene i seg selv, med fokus på hvilke av disse egenskapene som er relevante for riktig oppfatning hos lytteren, uavhengig av lydsystemet i det enkelte språk.

En av flere språklyder som sammen realiserer ett enkelt fonem, dvs. at hver enkelt av dem ikke er betydningsskillende, men snarere er uttalevarianter betinget av den lydlige konteksten, gjennom såkalte "fonetiske regler".

Når et fonem har flere allofoner.

En av flere lydformer av ett og samme morfem, betinget av fonologisk eller morfologisk kontekst. Det går et grunnleggende skille mellom "fonologiske" og "suppletive" allomorfer, hvor førstnevnte ligner på hverandre, mens sistnevnte er lydmessig mer eller mindre ubeslektede. Blant de fonologiske skilles det mellom "automatiske" og "morfofonologiske", hvor førstnevnte, slik navnet antyder, følger automatisk av språkets rent fonologiske regler, mens sistnevnte representerer lydvekslinger som bare finner sted i utvalgte morfemer, dvs. at deler av deres betingende kontekst er morfologisk. I enkelte tilfeller veksler et morfem mellom ulike former bare avhengig av hvilke andre morfemer det opptrer sammen med, uten noen sammenheng med disses lydformer, og da er lydvekslingen til og med fullstendig morfologisk betinget. En del forfattere regner "allomorf" som relevant begrep bare i forbindelse med morfofonologiske vekslinger, fordi det bare er disse som strengt tatt behøver å beskrives som del av språkets morfologiske regler.

Når et morfem har flere allomorfer.

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med gommen som passiv artikulator. Den aktive artikulatoren er da alltid "koronal". Det alveolare artikulasjonsstedet ligger bak det "dentale" og foran det "postalveolare".

Ord eller frase med anaforisk referanse.

Det som har å gjøre med anaforisk referanse.

Når referansen til et språklig uttrykk, kalt "anafor", viser til referenten til et annet uttrykk, kalt "antesedent", tilgjengelig i den språklige konteksten, uten at det nødvendigvis råder noen syntaktisk relasjon mellom de to.

Se Grammatisk person i stedet.

Grammatisk person med lytteren, men ikke taleren, blant referentene.

Ord eller frase hvis referent vises til ved hjelp av anafori.

Også feilaktig kalt "inkoativ". Om hendelser som inntreffer av seg selv, snarere enn forårsaket utenfra, og dermed motsats til "kausativ". Når det gjelder uttrykk for tilstandsendring, varierer det fra språk til språk om den kausative utgaven typisk krever ekstra markering, eller om rotordene typisk er kausative i seg selv, med mulighet til å danne anti-kausative former eller konstruksjoner ved behov. Det er konseptuelt sett kort avstand mellom anti-kausativer og refleksiver, dvs. mellom henholdsvis spontane og selvpåførte hendelser, og i en del språk er det nettopp refleksive mekanismer som er standard strategi for anti-kausative uttrykk. Eller de anti-kausative formene har historisk sett utviklet seg fra refleksiver.

Leksem eller annet uttrykk med motsatt betydning. Mest relevant for adjektiv.

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med tungespissen som aktiv artikulator. Den passive artikulatoren er da "dental", "alveolar" eller "postalveolar". Apikalene er, ved siden av "laminalene", en undertype av "koronale" konsonanter.

En type bøyning eller avledning som forfremmer et perifert argument, eller til og med et ikke-argument, til objekt, mens evt. opprinnelig objekt fjernes, nedgraderes eller består som et ekstra objekt ved siden av det nye. Hensikten er både å gi den aktuelle deltageren ønskede syntaktiske privilegier, først og fremst muligheten til å forfremmes videre til subjekt ved passivisering, og å uttrykke større grad av anfektethet og psykologisk fremtredenhet på bekostning av det opprinnelige objektet.

Når to nomen eller nomenfraser med samme referent står ved siden av hverandre, dvs. at de settes ved siden av hverandre nettopp for å uttrykke to alternative betegnelser for samme referent.

Språklyd hvor innsnevringen i talekanalen er for svak til å frembringe friksjon. Alle vokaler er per definisjon approksimanter, så denne betegnelsen er i praksis nyttigst for konsonanter.

Motsats til "adjunkt". Syntaktisk ledd, nominalt eller adverbialt, evt. personbøyning på verbet, bestemt av et konkret verbleksem, og derfor vanligvis obligatorisk. I teoretiske modeller hvor subjektet anses å stå utenfor verbfrasen, er "argument" et videre begrep enn "utfylling", fordi sistnevnte omfatter bare objekter og andre ledd som rent syntaktisk er underordnet verbet, men det er uansett vanlig å bruke en egen betegnelse for utfyllingene til verbet kontra i andre fraser, pga. den overordnede funksjonen de har i setningen. Argumentene kan videre inndeles i "kjerneargumenter" og "perifere argumenter".

Settet av argumenter bestemt av et leksem, vanligvis et verb, sammen med opplysningene om hvilke grammatiske roller som svarer til hvilke semantiske roller. Også brukt om bare de semantiske rollene, som motsats til de grammatiske rollenes "funksjonsstruktur", med regler som avbilder den ene strukturen på den andre.

Type funksjonsord, vanligvis kort og ofte klitisk, som markerer eller bidrar til å markere grunnleggende bøyingskategorier i nomenfraser, slik som f.eks. tall og bestemthet. Artiklene regnes noen ganger som egen ordklasse, men også ofte som en underklasse av "determinativer".

Undergren av fonetikken. Motsats til "akustikk". Handler om hvordan språklydene uttales ved hjelp av taleorganene, også kalt "artikulatorer". Betegnelsen "artikulasjon" brukes også om kombinasjonen av artikulatoriske egenskaper ved en språklyd, inndelt i "artikulasjonssted" og "artikulasjonsmåte".

Motsats til "artikulasjonssted". Måten taleorganene brukes på under uttalen av en språklyd, når vi ser bort fra deres plassering. Noen vanlige artikulasjonsmåter er "plosiv", "lateral", "nasal", "sibilant", "ejektiv", "frikativ", "approksimant".

Motsats til "artikulasjonsmåte". Åstedet for innsnevring i talekanalen ved uttalen av en språklyd, frembragt ved hjelp av taleorganene, kalt "artikulatorer".

Taleorgan, f.eks. leppa, tunga eller ganen. Deles inn i "aktive" og "passive" artikulatorer.

Se Artikulasjon i stedet.

En type betydningsdimensjon relevant for verbet og setningen. Deles gjerne inn i "leksikalsk aspekt", for klassifiseringer av leksemet som sådan, og "grammatisk aspekt" for kategorier uttrykt ved hjelp av bøyninger eller lignende. Ofte defineres "aspekt" som det som har å gjøre med hendelsens indre struktur lags tidsaksen, men i praksis brukes den samme betegnelsen også som samlebetegnelse for diverse relevante kategorier som ikke er enten tempus eller modus. Selv om de leksikalske og de grammatiske kategoriene er ulike, er det vanskelig å trekke opp noen prinsipiell semantisk skillelinje, men ofte behandles likevel kombinasjoner av leksikalske aspekter helhetlig under en annen betegnelse, f.eks. "hendelsestype" eller "aksjonsart", slik at betegnelsen "aspekt" alene i praksis viser til rent grammatiske aspekter. Merk at i motsetning til tempus, og i de fleste tilfeller også modus, utgjør ikke aspektene én enkelt kategori av gjensidig utelukkende trekk, men snarere flere forskjellige kategorier som kan kombineres med hverandre. Noen vanlige kategorier av leksikalske aspekter er "durativitet" og "telisitet", mens noen vanlige kategorier av grammatiske aspekter er "perfektivitet" og "progressivitet". For de grammatiske aspektenes vedkommende er det i stor grad mulig å identifisere et hierarki av aspektuelle kategorier, noen mer grovmaskede eller finmaskede enn andre, og hvilke motsetninger som gjelder varierer fra språk til språk.

Se Aspekt i stedet.

Språklyd, vanligvis plosiv konsonant, som forutgås eller etterfølges, av et hørbart pust, som følge av et kort tidsrom uten vibrasjon fra stemmebåndene, dvs. en forsinkelse mellom den aktuelle konsonanten og forutgående eller etterfølgende vokal, kalt henholdsvis "pre-aspirasjon" og "post-aspirasjon". Pre-aspirasjon er fysisk mulig også for vokaler, når de ikke har noen konsonant foran, men som regel har denne typen aspirasjon status som et eget fonem, i form av en glottal frikativ.

Motsatt av "dissimilasjon". Når en språklyd omdannes til å bli likere en av de omkringliggende lydene, av hensyn til klang eller uttale.

Leksikalsk aspekt for verb eller hendelse som ikke er telisk, og som dermed godt kan avbrytes og likevel sies å ha funnet sted, samt også gjentas eller forlenges i det uendelige.

Setning uten noe "tema" i informasjonsstrukturen.

Den syntaktiske funksjonen til et "attributt". Motsats til "predikativ".

Type biledd, oftest et adjektiv, hvis betydning modifiserer betydningen til frasekjernen, oftest et nomen, potensielt, men ikke nødvendigvis, på restiktivt vis.

Danne et nytt leksem ved å anvende en avledning på et eksisterende leksem.

Morfologisk operasjon som anvendes på en leksemstamme og danner nye leksemer. Kan sammenlignes med "bøyninger", som i stedet danner konkrete ordformer av én og samme leksemstamme. Betegnelsen "avledning" brukes både om operasjonen som sådan og om resultatet av den, i motsetning til innen bøying, hvor det skilles mellom "bøyning" og "bøyningsform", noe som henger sammen med at avledninger anvendes nøyaktig én av gangen, mens en bøyningsform ofte inneholder flere enkeltbøyninger anvendt samtidig. Ordet "avledning" er også betegnelsen for den aktuelle typen orddanning, ved siden av "sammensetting" og "konvertering".

Ikke konvensjonell betegnelse, inspirert av "bøyningsklasse". Underklasse av leksemer, i samme ordklasse, som danner avledninger på samme måte, dvs. har de samme konkrete avledningsformene. I de fleste språk er avledningene, i motsetning til bøyningene, riktignok ikke organisert på en så systematisk måte at dette begrepet er relevant.

Ikke konvensjonell betegnelse. Samme som "bøyningsmønster", bare overført til avledninger. I de fleste språk er bare bøyninger, og ikke avledninger, ordnet på denne måten.

Motsats til "fremre" og "sentral". Vokal som uttales med tungeryggen lengst bak i munnhulen.

Ord eller form som danner utgangspunkt for en morfologisk eller semantisk operasjon. Ofte synonymt med "stamme", men i motsetning til sistnevnte ikke nødvendigvis konkatenativ, og ikke nødvendigvis morfologisk.

Den semantiske rollen til en deltager som enten gagnes eller forulempes av en hendelse, uten at vedkommende er den som direkte verken forårsaker eller gjennomgår den. Noen velger å bruke "malefaktiv" om den negativt ladde varianten, mens andre bruker "benefaktiv" som fellesbetegnelse, fordi mange språk uttrykker begge deler på samme måte, og det uansett som regel er konteksten og de konkrete leksemene som avgjør om det som skjer er til gagn eller til ulempe.

Om referansen til et nomen, når referenten er felles identifisérbar for samtalepartnerne, dvs. for både taler og lytter. Bestemt form brukes av taleren når man antar at lytteren kjenner til eller lett kan tenke seg til den aktuelle referenten, enten den faktisk finnes, eller forventes å finnes, i den utenomspråklige verden, eller bare på en eller annen måte er blitt etablert som et element i den rent språklige konteksten. Hos ubestemte nomen finnes potensielt underkategorien "spesifisitet".

Se Betont i stedet.

Om ord eller stavelse som tar hovedtrykk.

Den samlede flerdimensjonale mengden av mulige begreper og begrepsrelasjoner som ligger til grunn for de betydningsforskjellene som faktisk uttrykkes i et språk eller i språk generelt, enten generelt eller på et avgrenset område, være seg gjennom ord eller bøyninger.

Om språklyd eller lydegenskap som bidrar til å skille et ord fra et annet. Betydningsskillende språklyder kalles "fonemer", og realiseres potensielt gjennom flere forskjellige "allofoner".

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med med leppene mot hverandre, dvs. med underleppa og overleppa som henholdsvis aktiv og passiv artikulator.

Også kalt "underledd", "adledd" eller "dependent". Ethvert ledd, i frase eller sammensatt ord, som ikke er selve kjernen. Biledd i fraser deles videre inn i "utfyllinger" og "tillegg".

Konvensjonelt kalt "kopula" eller "kopulaverb". Verb blottet for egenbetydning, hvis funksjon bare er å forbinde subjektet med et nominalt eller adjektivisk predikativ.

Også kalt "sekundærtrykk". Motsats til "hovedtrykk". Det svakeste av to trykknivåer på ordnivå, dvs. når vi ser bort fra evt. "setningstrykk". Mens det finnes høyst ett hovedtrykk i et ord, kan det finnes flere bitrykk, som i stor grad plasseres ut mellom hovedtrykkene for å skape rytme og lette uttalen.

Prosodisk bundet form av et personlig pronomen.

Setningstype som brukes til å be noen gjøre noe, ved hjelp av imperativ eller beslektede moduser.

Anvende bøyninger på et leksem, og slik danne forskjellige ordformer.

Morfologisk operasjon som anvendes på en leksemstamme og danner konkrete ordformer til praktisk bruk i en setning. Noen bøyninger, f.eks. kasus, styres av syntaktisk kontekst, mens andre, f.eks. tempus, har iboende funksjon uavhengig av denne. Teoretisk sett skiller bøyninger seg fra avledninger ganske enkelt ved at sistnevnte ikke danner nye ordformer, men snarere nye leksemstammer som i sin tur tar bøyninger. Imidlertid er denne grensedragningen tidvis vanskelig, og det er et faglig stridstema nøyaktig hvilke kriterier som skal ligge til grunn, og hvorvidt avledninger og bøyninger er to adskilte språkmoduler eller om overgangen mellom dem bør anses som en kontinuerlig skala. Noen forholdsvis absolutte kriterier for bøyning kontra avledning er syntaktisk relevans, obligatoriske grammatiske kategorier og ubegrenset anvendelse, mens noen mer relative kriterier handler om det betydningsmessige, hvor typiske bøyninger bevarer konseptet betegnet av stammen, og sjelden eller aldri er idiomatiske, noe som i sin tur gjør dem mer produktive. I uformell bruksmåte kan begrepet "bøyning" omfatte ikke bare morfologiske operasjoner, men også ulike former for perifrastiske uttrykk med samme funksjon som typiske bøyninger.

Ordform eller klasse av ordformer fremkommet ved anvendelse av én eller flere bøyninger på et leksem eller ordklasse. Mens "ordform" er en helt nøytral betegnelse, brukes "bøyningsform" mest i sammenhenger hvor man vet hvilket leksem eller ordklasse den aktuelle ordformen eller klassen av ordformer er dannet av.

Den grammatiske kategorien til et sett av bøyninger.

Underklasse av leksemer, i samme ordklasse, som bøyes på samme måte, dvs. har de samme konkrete bøyningsformene. I mange språk har mange bøyninger ulik form avhengig av leksemet de anvendes på, og denne variasjonen er da ikke tilfeldig fra trekk til trekk, men snarere slik at bøyningsformene er organisert i et antall sett som alle inneholder former for alle relevante trekk. Hver av disse "bøyningsklassene", som avviker mer eller mindre fra hverandre, og som potensielt utgjør et større slektskapsbasert hierarki, anvendes som helhet på bestemte leksemer, som dermed regnes som medlemmer av den aktuelle klassen.

Også kalt "paradigme". Oppsett av bøyningsformer, typisk i tabellform, fremkommet ved kryssing av flere grammatiske kategorier innenfor en bestemt ordklasse eller underklasse.

Det grammatiske trekket til en bøyning.

Når referansen til et språklig uttrykk avhenger av selve talesituasjonen, dvs. hvem taleren og lytteren er, samt ytringens tid og sted. Avhengig av hvilke av disse som er relevant, har vi både persondeiksis og tids- og stedsdeiksis, og for dem alle gjelder det at talesituasjonen utgjør det såkalte "deiktiske sentrum", dvs. den referenten som andre referenter plasseres med hensyn til. Deiktisk referanse er relevant bla. for de grammatiske kategoriene "person" og "tempus", for personlige pronomen og for proformer for tid og sted.

Se Deiksis i stedet.

Ved deiktisk referanse den referenten som andre referenter plasseres med hensyn til.

Brukt om deltager i en hendelse, uavhengig av dens status som f.eks. argument eller adjunkt.

Dannet av nomen.

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med overtenna som passiv artikulator. Den aktive artikulatoren er da enten "labial" eller "koronal". Det dentale artikulasjonsstedet ligger foran det "alveolare".

Om en type modalitet, og i mange sammenhenger motsats til "epistemisk". Handler om hva man synes om tingenes tilstand, deriblant den deontiske utgaven av mulighet og nødvendighet, dvs. henholdsvis tillatelse og påbud. Den vanligste deontiske modusen er "imperativ", som finnes i mange språk.

Ordklasse hvis funksjon er å modifisere et nomen, ofte på en mer abstrakt måte enn hva som er typisk for adjektiv, selv om det forekommer et visst overlapp fra språk til språk. Sentrale typer er spørreord, påpekende determinativer og eiendomsord. Tradisjonelt har determinativene blitt regnet som en type pronomen, men de to ordklassene har ulike grammatiske egenskaper, til tross for at de samme formene i mange språk brukes i begge funksjoner.

Dannet av verb.

Motsats til "monoftong". Definert fonetisk som en vokal som endrer seg i løpet av en stavelse, og fonotaktisk som en vokal som ikke opptrer alene, men snarere sammen med en halvvokal. Vokalen er da stavelsens kjerne, mens halvvokalen er enten opptakt eller koda, noe som gir opphav til henholdsvis en "stigende" eller "fallende" diftong. I stigende diftonger er kjernen like gjerne kort som lang, mens det kjernen i fallende diftonger i mange språk, skjønt ikke alle, alltid er kort.

Se Diftongiering i stedet.

Omdanning av en enkel vokal til en diftong.

Avledning eller bøyning, oftest men ikke utelukkende denominal, som betegner en mindre utgave av noe, i en eller annen konkret eller abstrakt forstand. Grunnleggende sett er det i utgangspunktet snakk om avkom eller fysisk størrelse, men dette er ofte også overført til så motstridende konsepter som f.eks. kjæleformer eller nedsettende betegnelser. I en del språk brukes diminutive former også helt spontant, som uttrykk for ubetydelighet eller ufarlighet, eller til og med, i en større tekstlig sammenheng, som en slags stilistisk markør, dvs. som signal om en uformell tone eller f.eks. omsorgsfull relasjon mellom taler og lytter.

Det av objektene hos ditransitive verb som hos giververb representerer gjenstanden som gis, der "indirekte" objekt representerer mottageren.

Spørsmål hvor svaret er ment å være et av leddene i en "disjunktiv" sideordning, dvs. et valg mellom alternativer. Utgjør en motsats til f.eks. "innholdsspørsmål" eller "polare" spørsmål.

Motsatt av "assimilasjon". Når en språklyd omdannes til å bli mer forskjellig fra en av de omkringliggende lydene, av hensyn til klang eller uttale.

Motsatt av "kollektiv". Om språklige uttrykk hvor forholdet mellom to eller flere flertallige referenter, være seg ting eller hendelser, er slik at det enkelte medlem av det ene settet av referenter er tilknyttet det enkelte medlem av det andre, snarere enn at settene som helhet er tilknyttet hverandre. Relevant bla. for flertallige subjekter, og i eiendomsfraser med flertallig eierledd.

Et som tar to objekter, et direkte og et indirekte. Også en hel setning kan kalles ditransitiv hvis den er bygd opp rundt et ditransitivt verb.

Språklyd, eller om språklyd, uttalt med tungeryggen som aktiv artikulator. Den passive artikulatoren er da "palatal", "velar" eller "uvular". Alle vokaler er per definisjon dorsale, så denne betegnelsen er i praksis nyttigst for konsonanter. Det dorsale artikulasjonsstedet ligger bak det "koronale".

Motsatt av "punktuell". Leksikalsk aspekt for verb eller hendelse med psykologisk relevant varighet.

Grammatisk kategori med trekkene "durativ" og "punktuell".

Grammatisk kategori med trekkene "dynamisk" og "statisk".

Motsatt av "statisk". Leksikalsk aspekt for verb eller hendelse som utvikler seg i løpet av sin varighet, og dermed gjerne kalles f.eks. "handling", "aktivitet", "prosess" eller "hendelse" i egentlig forstand.

Ofte brukt helt generelt om det som betegnes av adjektiv, deriblant forbigående "tilstander". Men sistnevnte brukes også om en av flere typer betydning hos verb, som motsats til f.eks. "prosess", "handling" eller "hendelse", også sistnevnte da i snever forstand. Mer formelt er "tilstand" betegnelsen for en bestemt "hendelsestype".

Brukt både om noe som eies og om eiendomsrelasjoner som fenomen. Relevant først og fremst i forbindelse med eiendomsfraser, men også andre grammatiske fenomener. De samme formene uttrykker som regel ikke bare om eiendom i streng forstand, men snarere mer generell tilhørighet, deriblant forholdet mellom del og helhet.

Nomenfrase hvor kjerne og biledd representerer henholdsvis eiendom og eier. Betydningen omfatter som regel ikke bare eiendom i snever forstand, men også generell tilhørighet, deriblant forholdet mellom del og helhet.

Kjerne i eiendomsfrase, hvor eierleddet er biledd.

Også kalt "possessiver". Determinativer som opptrer som eierledd i eiendomsfraser, og uttrykker person og tall, evt. også f.eks. kasus i samsvar med frasekjernen.

Biledd i eiendomsfrase, hvor eiendomsleddet er kjerne.

Konsonant, eller om konsonant, hvor stemmebåndene lukkes og heves samtidig som det skapes en innsnevring i munnhulen, i form av en plosiv, eller unntaksvis en frikativ, som deretter slippes opp, slik at overtrykket som oppsto mellom de to innsnevringene skaper en eksplosjonsartet lyd. Ejektivene sies derfor å ha "glottalisk" snarere enn "pulmonar" luftstrøm.

Se Klusivitet i stedet.

Sammenligningsgrad som uttrykker to like nivåer av en egenskap.

I snever forstand brukt om syntaktiske strukturer hvor et ledd sløyfes fordi det er underforstått, dvs. kontekstuelt spesifisert. Da f.eks. om nomenfraser, hvor et pronominalt eller attributivt biledd ofte kan bli stående igjen uten kjernen, for attributtenes vedkommende enten helt alene eller med kjernen erstattet av et egnet pronomen. I videste forstand brukes den samme betegnelsen om en hvilken som helst form for naturlig utelatelse av utvalgte deler av en ord- eller frasestruktur, deriblant dannelse av kortformer av lange ord, samt når et ledd som er felles for flere sideordnede ord eller fraser sløyfes fra alle unntatt det siste.

Se Ellipse i stedet.

Unøyaktig og derfor uformell betegnelse for sekvens av bøyninger i slutten av en ordform. I videste forstand er endelsen lik hele den delen av ordet som etterfølger stammen, men avhengig av språk og innfallsvinkel, kan de innerste suffiksene holdes utenfor begrepet, hvis de betydningsmessig anses å være av en annen art. Til tross for unøyaktigheten er "endelse" ofte en praktisk betegnelse, men den egner seg naturlig nok ikke i beskrivelsen av språk hvor ordene i stor grad bøyes ved hjelp av prefikser.

Om en type modalitet, og i mange sammenhenger motsats til "deontisk". Handler om hva man vet eller tror om tingenes tilstand, deriblant grader av sannsynlighet, samt den epistemiske utgaven av mulighet og nødvendighet. Relevant både i seg selv og innen f.eks. spørsmål og betingelser.

Det siste leddet i et sammensatt ord, eller, i nestede sammensetninger, det siste leddet på et eller annet hierarkisk nivå.

Om språklige uttrykk, f.eks. avledning, for talerens subjektive oppfatning av en ting eller hendelse.

Motsatt av "stigende". Diftong bestående av vokal pluss halvvokal, dvs. med kjernen først.

Motsatt av "infinitt". Om verbform, eller setning bygd opp rundt en verbform, som kan brukes alene i både hoved- og leddsetninger, og som derfor markeres for alle relevante bøyningskategorier.

Hvorvidt en verbform er finitt eller infinitt.

Artikulasjonsmåte egen for rotikon, en type konsonant, og kjennetegnet av et raskt slag med tungespissen mot gommen eller ganen.

Funksjonsord som per definisjon får sin betydning gjennom samspillet med et fokusert ledd.

På mange måter motsats til "tema". Den pragmatiske rollen til et syntaktisk ledd som i setningens informasjonsstruktur har poengterende funksjon. I motsetning til tema kan fokus være så vel et setningsledd som et underordnet ledd, og en setning kan ha opptil flere fokus samtidig.

Gjøre et syntaktisk ledd til fokus.

Betydningsskillende språklyd, potensielt realisert gjennom flere forskjellige "allofoner".

Motsats til "fonetikk". Undergren av fonologien. Handler om de lydegenskapene som i det enkelte språk er betydningsskillende, dvs. at språklydene defineres og behandles på et abstrakt plan, uten hensyn til uttalemessig variasjon og detaljer som ikke er relevante for skjelningen mellom forskjellige ord og morfemer. Den grunnleggende enheten i fonemisk analyse er "fonemet", en abstrakt språklyd med opptil flere kontekstuelle uttalevarianter kalt "allofoner", fremkommet gjennom anvendelsen av fonetiske regler. Andre fonologiske regler er fonemiske av natur, og omdanner det ene fonemet til det andre i bestemte kontekster, slik at betydningsskiller nøytraliseres, noe som også kan skje som følge av fonetiske regler, men da ikke vanligvis. Merk at mange lydforskjeller som i noen språk er rent fonetiske, i andre språk skiller mellom selvstendige fonemer, og faktisk utgjør dette mye av grunnlaget for hvilke forskjeller det er interessant å regne med i beskrivelsen av et lydsystem.

Se Fonemikk i stedet.

Se Fonemikk i stedet.

Fonologisk regel av fonemisk art, dvs. som omdanner det ene fonemet til det andre avhengig av kontekst.

Fonologisk transkripsjon på det fonemiske, kontra fonetiske, representasjonsnivået.

Motsats til "fonemikk". Undergren av fonologien. Handler om språklydenes egenskaper isolert sett, dvs. hvordan de uttales og hvordan de oppfattes riktig, uavhengig av hvilke forskjeller som i det enkelte språk er relevante for sjelningen mellom forskjellige ord og morfemer. I prinsippet kan språklydene på dette lave nivået kalles "foner", uten at man tar stilling til hvilke som er "allofoner" av hvilke "fonemer", men bortsett fra i de mest formelle sammenhengene er ikke denne betegnelsen så mye brukt. Fonetikken deles videre inn i "artikulasjon" og "akustikk", hvor førstnevnte handler om uttale, mens sistnevnte handler om fysiske egenskaper ved lydene i seg selv, med fokus på hvilke av disse egenskapene som er relevante for riktig oppfatning hos lytteren.

Se Fonetikk i stedet.

Fonologisk regel av fonetisk art, dvs. som realiserer et fonem som forskjellige allofoner avhengig av kontekst.

Fonologisk transkripsjon på det fonetiske, kontra fonemiske, representasjonsnivået.

Den minste egenskap ved uttalen av en språklyd som kan identifiseres på tvers av et antall forskjellige lyder, og tjene til å skille dem fra hverandre på et abstrakt teoretisk plan. Det handler da om så vel artikulasjonssted som artikulasjonsmåte, og hver av disse kan ofte brytes ned til en kombinasjon av flere forskjellige fonetiske trekk som hver for seg er felles for flere slike steder eller måter. Konseptet har vist seg nyttig i beskrivelsen av fonologiske regler, hvor ofte så lite som ett velmotivert trekk er hele forskjellen når en lyd omdannes til en annen, noe som tyder på at språklydene slett ikke er kognitivt atomiske. Imidlertid finnes det ulike oppfatninger om nøyaktig hvilke trekk som er mest grunnleggende, og hvor mange det er behov for å regne med.

Det som har å gjøre med språklyder og språkenes lydsystemer, både som en side ved et språk og beskrivelsen av det, og som et fagfelt innen språkvitenskapen. Deles videre inn i "fonetikk", som handler om lydenes egenskaper isolert sett, dvs. hvordan de uttales og hvordan de oppfattes riktig, "fonemikk", som handler om hvilke lydegenskaper som i det enkelte språk er betydningsskillende, og "fonotaks", som handler om hvordan de forskjellige språklydene settes sammen til større enheter. Det fonetiske og det fonemiske betraktes ofte naturlig som motsatser til hverandre. Litt på tvers av de nevnte undergrenene har vi "prosodi", som handler om fenomener større enn enkeltlyder, dvs. gjennom hele stavelser, ord, fraser og setninger, slik som trykk, tone og tonegang. Sentralt innen fonologien står "fonologiske regler", som representerer så vel fonotaktiske begrensninger som hvordan språklydene omdannes under påvirkning både av hverandre og av sine prosodiske omgivelser. Fonologien alene har per definisjon ingenting å gjøre med de språklige uttrykkenes betydning, som først kommer til syne når lydene settes sammen til morfologiske enheter, som er neste trinn på veien fra form til betydning. De to språkmodulene vekselvirker dessuten med hverandre, og de fenomenene som utspiller seg i grensesnittet mellom dem kalles "morfofonologi". Et sentralt poeng i så måte er at sammenkjedingen av enkeltlyder til større sekvenser gir opphav til to parallelle men ikke helt synkrone strukturer, nemlig både morfologiske og prosodiske enheter, som i stor grad overlapper, men ikke alltid sammenfaller.

Se Fonologi i stedet.

Regel som i en definert fonologisk kontekst enten begrenser fordelingen av en språklyd, eller omdanner den ene til den andre. Førstnevnte er "fonotaktiske" regler, mens sistnevnte er enten "fonemiske" eller "fonetiske" avhengig av hvorvidt resultatet av omdanningen er lik et annet fonem, slik dette realiseres i den aktuelle konteksten, eller snarere bare en allofon av det samme fonemet. Fonemiske regler er per definisjon nøytraliserende, fordi de alltid fører til at det som i utgangspunktet er forskjellige fonemer sammenfaller i en gitt kontekst. Fonetiske regler, på sin side, er vanligvis ikke nøytraliserende, skjønt det forekommer at to fonemer har overlappende sett av allofoner. Dette siste er riktignok også mulig å analysere som en nøytraliserende fonemisk regel etterfulgt av en rent fonetisk regel som ikke i seg selv har nøytraliserende virkning. Innen fonemikken bør det nevnes at det også finnes "morfofonologiske" regler, som er fonologiske regler som berører bare utvalgte morfemer, og som det ikke råder full enighet om hvorvidt de bør regnes som del av fonologien eller som del av morfologien. I tillegg er det slik at selv såkalte "automatiske" fonologiske regler kan være følsomme for morfologiske enheter, og virke bare innenfor grensene av ordet eller morfemet, og dette er en del av grensesnittet mellom de to språkmodulene, og dermed en del av "morfofonologien", men likevel ikke av de "morfofonologiske reglene" som sådan. For alle typer omdanningsregler, uavhengig av om de er automatiske eller morfofonologiske, og uavhengig av fonologisk representasjonsnivå, er det nyttig å skille mellom "underliggende form" og "overflateform", det første omdannet til det siste.

Sekvens av fonologiske symboler for lydformen til et språklig uttrykk, på enten det fonemiske eller det fonetiske representasjonsnivået. I dagligtale gjerne kalt "lydskrift", som i vanlige ordbøker ofte er ensbetydende med den fonetiske utgaven.

Undergren av fonologien. Handler om hvordan språklydene, i form av vokaler og konsonanter, settes sammen til større enheter, f.eks. stavelser og sammensatte konsonantgrupper.

Se Fonotaks i stedet.

Det første leddet i et sammensatt ord, eller, i nestede sammensetninger, det første leddet på et eller annet hierarkisk nivå.

Konvensjonelt kalt "presupposisjon". Del av informasjonsstrukturen i enkelte typer setninger, bla. innholdsspørsmål og kløyvde setninger. Uttrykker noe hvis sannhetsverdi tas for gitt, og som tjener som forutsetning for resten av setningsinnholdet.

Se Allomorfi i stedet.

En av tre typer syntaktiske ledd. Enhet mindre enn en setning, men potensielt større enn et ord, og som kan ha samme syntaktiske funksjoner som enkeltord av sentrale ordklasser. Ofte brukes ofte betegnelsen "frasestruktur" for den hierarkiske inndelingen av en setning i ord, fraser og leddsetninger, mens andre foretrekker å kalle dette "leddstruktur". En frase inneholder alltid en "kjerne", som definerer hele frasens type og syntaktiske muligheter, og potensielt også et "biledd", som på en eller annen måte modifiserer betydningen til kjernen. Bileddene deles inn i "utfyllinger", som ofte er obligatoriske, og "tillegg", som alltid er valgfrie, avhengig av om deres tilstedeværelse er henholdsvis betinget av kjernen eller av en slik art at de i prinsippet kan tilføyes i en hvilken som helst frase. Kjernen er alltid ett ord, men et biledd kan i seg selv være en større frase, slik at vi får en nestet struktur. Alle de største ordklassene kan opptre som kjerne i en frasetype oppkalt etter dem, slik at vi har "nomenfrase", "verbfrase", "adjektivfrase", "adverbfrase" og til og med "preposisjonsfrase", hvor sistnevnte skiller seg litt ut fordi kjernen er et funksjonsord, i mange tilfeller obligatorisk utfylt av et innholdsord. Det varierer mellom teorier og modeller hvorvidt ett ord alene kan regnes som en frase, eller om en frase per definisjon består av flere ord, og enkelte definerer også hele setningen som en type frase, skjønt dette ikke er det vanligste. Forøvrig er verbfrasen en omstridt syntaktisk enhet.

Det leddet som bestemmer den samlede frasens syntaktiske muligheter, og som i mange tilfeller, men ikke alltid, også er leddet med det fyldigste betydningsbidraget, som den samlede betydningen er en underklasse av. Noen eksempler på frasetyper er "nomenfrase", "preposisjonsfrase" og "verbfrase", sistnevnte riktignok litt omstridt. I noen frasetyper, f.eks. nomenfraser, kan kjernen alene ofte utgjøre en gyldig frase, mens i andre, f.eks. preposisjonsfraser, er dette aldri mulig. Uansett er en viktig egenskap ved kjernen at den kan bestemme den semantiske funksjonen til enkelte av frasens biledd, da kalt "utfyllinger".

Motsats til "utlyd" og "innlyd". Begynnelsen av et ord.

Motsats til "bakre" og "sentral". Vokal som uttales med tungeryggen lengst frem i munnhulen.

Se Fri relativsetning i stedet.

Motsatt av "bundet". Relativsetning som utad i oversetningen opptrer som en fullverdig nomen- eller adverbfrase, snarere enn bare som attributivt biledd. Referenten er da per definisjon underspesifisert, og ofte dannes frie relativsetninger ved å bruke et semantisk svakt pronomen eller adverb, vanligvis et med spørrende eller påpekende funksjon, som formell kjerne.

Konsonant, eller om konsonant, hvor innsnevringen i talekanalen er såpass at den frembringer hørbar friksjon, men uten å stanse luftstrømmen helt. En sentral undertype av frikativer er "sibilantene".

Nyttig, om enn unøyaktig, betegnelse for det lille antallet ord som, sammen med evt. bøyninger, på abstrakt vis modifiserer betydningen til det mye større antallet "innholdsord", som på sin side er mer spesialiserte. Funksjonsord, som regnes til språkets grammatikk, finnes i de fleste ordklasser, også de som er åpne og for det meste består av innholdsord, men først og fremst i lukkede ordklasser som som "konjunksjoner", "subjunksjoner", "preposisjoner", "pronomen", "determinativer" og "interjeksjoner".

Tempus for fremtidig hendelse.

Grammatisk person med taleren blant referentene.

Se Grammatisk person i stedet.

Brukt vekselvis om uttrykk med generisk referanse og uttrykk uten referanse i det hele tatt, sistnevnte også kalt "ikke-referensielle" uttrykk.

Når referansen til et språklig uttrykk, være seg en ting eller en hendelse, er lik enten alle mulige referenter for den aktuelle betegnelsen, dvs. en hel klasse av ting eller hendelser, eller alle representative referenter, dvs. de som har relevante egenskaper til felles med en forestilt prototype. Vi ser at generisk referanse, som i seg selv er en av flere bruksmåter av betegnelsen "generisk", i seg selv omfatter to litt forskjellige begreper.

Betegnelse brukt vekselvis om nominale og adverbiale typer infinitte verb, som også går under betegnelser som henholdsvis "infinitiv" og "konverb". Det hører med til historien at i enkelte språk kan én og samme verbform brukes i flere forskjellige syntaktiske funksjoner.

Konsonant, eller om konsonant, hvor innsnevringen i talekanalen finner sted mellom stemmebåndene, noe som faktisk gir rom for både en lukkelyd og en frikativ. På det glottale artikulasjonsstedet, i motsetning til på de fleste andre, gir det ikke mening med noe skille mellom "aktiv" og "passiv" artikulator.

Se Sammenligningsgrad i stedet.

Adverb som uttrykker nivået av en egenskap, i samspill med et ord, vanligvis et adjektiv eller adverb, f.eks. måtesadverb, som betegner den aktuelle egenskapen.

Tradisjonelt fellesbetegnelse for morfologi og syntaks, og fremdeles mye brukt i denne betydningen. I videre forstand omfatter begrepet all regelmessig språklig struktur, både som en side ved et språk og beskrivelsen av det, og som et fagfelt innen språkvitenskapen, inndelt i komponenter som fonologi, morfologi, syntaks og semantikk. Grammatikken anses ofte som en naturlig motsats til leksikonet, fordi sistnevnte inneholder de vilkårlige enhetene som de grammatiske reglene opererer på, sammen med evt. uregelmessige egenskaper. I den tradisjonelle forståelsen av begrepet "grammatikk", er fonologi og semantikk språkmoduler som virker på tvers av både grammatikk og leksikon, og representerer de to grunnleggende konseptene, form og betydning, som resten av språkmodulene på mange måter fungerer som bindeledd mellom. Forøvrig er det nyttig å skille mellom "beskrivende", ofte kalt "deskriptiv", og "normerende", ofte kalt "normativ", grammatikk, hvor førstnevnte er et vitenskapelig fagfelt, mens sistnevnte handler om bevisst villet standardisering av tale- eller skriftspråk eller begge deler, med praktiske, politiske eller kulturelle motiver.

Se Grammatikk i stedet.

Også kalt "morfo-syntaktisk". Sett av gjensidig utelukkende grammatiske trekk med beslektet betydning. Oftest brukt om bøyninger, som typisk er organisert på denne måten, og sjeldnere om avledninger.

Også kalt "morfo-syntaktisk". Motsats til "prosodisk ord". Grammatisk relevant tekstenhet som bla. svarer til en ordform av et leksem, og som består av typisk ett, men i mange språk opptil flere, prosodiske ord, sistnevnte i forbindelse med sammensetting og evt. affikser med samme prosodiske adferd som sammensetningsledd. Omvendt kan i en del språk og i en del tilfeller også flere grammatiske ord utgjøre ett prosodisk ord, i forbindelse med klitikon, slik at de to enhetstypene på flere måter ikke helt sammenfaller, selv om de i stor grad overlapper. Det finnes også en annen bruksmåte av samme betegnelse, relevant i en litt annen sammenheng, men forenlig med den første definisjonen, hvor det grammatiske ordet snarere er den abstrakte kombinasjonen av et leksem med bestemte bøyninger. Ordformen er da det konkrete uttrykket for et grammatisk ord, slik at tilfeller hvor to bøyningsformer sammenfaller, anses som tilfeller av at to grammatiske ord uttrykkes med samme ordform.

Grammatisk kategori som klassifiserer referenter med hensyn til talesituasjonens universelle oppbygning, hvor "førsteperson" er taleren, "andreperson" er lytteren og "tredjeperson" er alle utenom disse. I flertall kan alle de tre personene omfatte et vilkårlig antall ekstra tredjepersoner, og i mange språk kan også førsteperson i flertall på samme måte omfatte andreperson, men det er heller ikke uvanlig at det finnes en egen "inklusiv førsteperson" for sistnevnte kombinasjon. Første- og andreperson kalles med en fellesbetegnelse "lokale" personer, og har til felles at deres referanse er deiktisk, mens tredjeperson har anaforisk referanse. Derfor forekommer tallmarkering oftest hos de lokale personene, og markering av biologisk kjønn oftest hos tredjeperson. Det er dessuten vanlig at tredjeperson tilbyr et skille mellom menneske kontra ting e.l. Kategorien "grammatisk person" er mest relevant for personlige pronomen og evt. personbøyninger hos verbet, men kan, avhengig av språk, også spille en rolle for f.eks. bruken av forskjellige påpekende ord.

Ofte kalt "grammatisk relasjon" eller "syntaktisk funksjon", men sistnevnte er egentlig et videre begrep. Egenskap ved et nominalt setningsledd i forbindelse med realiseringen av de semantiske rollene i verbets argumentstruktur, og definert gjennom sin unike grammatiske adferd, slik som posisjon i setningen, personbøyninger på verbet eller hvordan det aktuelle leddet berøres av passivisering. De viktigste grammatiske rollene er kjernearumentene "subjekt" og "objekt", mens diverse perifere argumenter ofte regnes til én felles rolle definert av mangelen på de privilegiene som ses hos de to førstnevnte. Takket være det ekstra abstraksjonsnivået skapt av grammatiske roller, behøves ingen finmasket differensiering av kjerneargumentenes semantiske roller, som dermed kan uttrykkes på mer økonomisk vis. Hva kjerneargumentene angår, er det teoretisk sett mulig å skille tredelt mellom det ene argumentet hos intransitive verb og de to hos transitive verb, men nesten alle språk slår førstnevnte sammen med et av de andre enten morfologisk, syntaktisk eller begge deler, slik at det holder med to grammatiske roller for de tre typene kjerneargument.

Også kalt "morfo-syntaktisk". Abstrakt betydningskomponent uttrykt med et morfem eller annen morfologisk operasjon. Ofte, særlig blant bøyninger, underordnet en større "kategori" av beslektede trekk. Vær oppmerksom på at der enkelte forfattere sier "kategori" og "trekk", sier andre "trekk" og "verdi", slik at betydningen avhenger av hvilke betegnelser som brukes sammen.

Motsats til "ordenstall". Tallord som brukes i telling.

En type "imperfektivt" grammatisk aspekt. Uttrykker en uavgrenset rekke av likeartede hendelser, i form av noe som skjer igjen og igjen, med jevne eller ujevne mellomrom, være seg tilfeldigvis eller rutinemessig, og som i kraft av dette bla. kan danne bakrunn for plasseringen av andre hendelser.

Spørresetning, ofte kort, og noen ganger bestående av bare ett ord, som føyes til i slutten av en annen setning, for å fremkalle bekreftelse eller avkreftelse fra lytteren. I mange språk er det en regel at halespørsmål skal ha motsatt polaritet av den forutgående setningen.

Syntaktisk konstruksjon hvor et fokusert ledd opptrer som predikativ til bindeverbet, mens resten av den opprinnelige setningen formelt sett opptrer som forutgående fri relativsetning. Formålet er det samme som med faktiske "kløyvde setninger", men med den forskjell at i den halvkløyvde setningen kommer det fokuserte leddet sist i stedet for først.

Verb som kan brukes både transitivt og intransitivt. Avhengig av språk og betydning kan det intransitive subjektet være lik så vel det transitive subjektet som det transitive objektet. De fleste språk har i det minste enkelte halvtransitive verb, men det varierer stort hvor mange.

Konsonant som fonetisk sett er som en vokal men som regnes som konsonant på fonotaktisk grunnlag, fordi den i motsetning til de faktiske vokalene ikke utgjør kjernen i stavelsen. Diftonger er kombinasjoner av vokal og halvokal.

Språklyd som fonetisk sett er som en vokal, men fonotaktisk sett som en konsonant. Det er vanlig å analysere diftonger som kombinasjoner av en vokal og en halvvokal.

Ofte brukt helt generelt om det som betegnes av verb, men også som motsats til f.eks. "tilstand" eller "prosess". Ofte synonymt med "handling", selv om sistnevnte i et utenomspråklig perspektiv er et noe snevrere begrep.

Også kalt "aksjonsart". Klassifisering av verbale leksemer med hensyn til hendelsens indre struktur, ofte forstått som en bestemt kombinasjon av leksikalske aspekter. Det finnes en del ulike teorier om hendelsestypenes antall og natur, med betegnelser som "aktivitet", "tilstand", "utrettelse" eller "oppnåelse", samt det litt mer eksotiske "semelfaktiv".

Verb hvis eneste funksjon er å uttrykke et grammatisk trekk, og som brukes sammen med et leksikalsk verb, kalt "hovedverb", sistnevnte i en eller annen infinitt verbform, vanligvis infinitiv eller en type partisipp. De fleste hjelpeverb er modale eller aspektuelle, men det er også en del språk som uttrykker f.eks. nektelse ved hjelp av denne strategien. Fenomenet med hjelpeverbskonstruksjoner er i stor grad motivert av at verbet har mange flere relevante grammatiske kategorier enn det på noen praktisk måte er plass til av bøyninger, og språk uten hjelpeverb benytter ofte strategier som kjedeverbal eller modale og aspektuelle partikler. Alle tre alternativene er såkalte "perifrastiske" uttrykk.

To leksemer er homonyme, dvs. homonymer av hverandre, hvis de har samme form men ubeslektet betydning. Må ikke forveksles med "polysemer", som er ulike, men historisk beslektede, betydninger av samme leksem.

Se Homonym i stedet.

Også kalt "helsetning". Setning som ikke er underordnet noen annen, dvs. som ikke inngår som leddsetning i en større oversetning.

Også kalt "primærtrykk". Motsats til "bitrykk". Det sterkeste av to trykknivåer på ordnivå, dvs. når vi ser bort fra evt. "setningstrykk", og noe det finnes høyst ett av i et ord. En stavelse med så vel hovedtrykk som bitrykk kjennetegnes av økt volum og lengde, mens hovedtrykket i tillegg har høyere tone. Forøvrig er et hovedtrykk alltid et "ordtrykk", men det omvendte er ikke nødvendigvis tilfellet.

Det leksikalske verbet som opptrer sammen med et hjelpeverb.

Også kalt "trang". Motsats til "lav" og "midtre". Vokal som uttales med tungeryggen lengst opp i munnhulen.

Om betydningen til et ord eller annet språklig uttrykk bestående av flere mindre deler, når betydningen til helheten ikke er helt forutsigbar på grunnlag av betydningen til hver av delene. Avledninger er ofte idiomatiske, mens bøyninger sjelden er det, og hyppig idiomatikk henger sammen med lav grad av produktivitet.

Om uttrykk uten referanse. Ofte kalt "generisk", men sistnevnte betegnelse har flere forskjellige, om enn beslektede, bruksmåter.

Vanlig modus som finnes i mange språk, brukt til bydesetninger.

Motsatt av "perfektiv". Samlebetegnelse for grammatiske aspekter som uttrykker at en hendelse på en eller annen måte betraktes innenfra, åpnet opp i sin utstrekning, dvs. at når den sies å inntreffe, er den fremdeles uavsluttet, slik at det er mulig å plassere andre hendelser i det indre av dens varighet. En del språk skiller ganske enkelt mellom "perfektiv" og "imperfektiv", mens andre har flere forskjellige imperfektive aspekter, bla. "habituell" og "progressiv". I språk med bare én imperfektiv, brukes denne typisk også til statiske verb, mens i andre språk sammenfaller f.eks. statisk og habituell, mens progressiven markeres annerledes.

Verbets standard-modus.

Det av objektene hos ditransitive verb som hos giververb representerer mottageren, der "direkte" objekt representerer gjenstanden som gis. I de fleste språk markeres indirekte objekt annerledes enn det enslige objektet hos monotransitive verb, med hensyn til kasus samt evt. personbøyninger hos verbet, selv om det også finnes språk hvor det er omvendt. Imidlertid er det vanligst at det er indirekte objekt som forfremmes til subjekt ved passivisering, fordi det ofte er dette som har menneskelig referent, hvis ikke de to objektene rett og slett behandles som likeverdige for dette formålet.

Type leddsetning som svarer til hovedsetninger av typen "spørresetning".

Språklig uttrykk som gjengir noens utsagn, og undertype av "indirekte utsagnssetning".

Type leddsetning som svarer til hovedsetninger av typen "utsagnssetning". Omfatter, som undertype, såkalt "indirekte tale".

Det å legge til et infiks i et ord.

Affiks som opptrer inni rota, og utvider denne.

Betegnelse som brukes litt varierende fra språk til språk, om en infinitt verbform som vanligvis er helt eller nesten ubøyelig, fordi den opptrer underordnet et finitt verb som markeres for de nødvendige kategoriene. Mest typisk brukes infinitiven som hovedverb sammen med hjelpeverb, men også til nominalsetninger, skjønt i enkelte språk krever sistnevnte bruksmåte en ledsagende artikkel eller preposisjon.

Motsatt av "finitt". Om en type verbform, eller setninger bygd opp rundt en type verbform, som ikke kan opptre som eneste verb i hovedsetning, men i stedet enten bare i leddsetninger eller f.eks. som hovedverb etter finitt hjelpeverb. De kjennetegnes av at de mangler én eller flere av de vanligste bøyningskategoriene, slik som tempus, modus, person eller tall, skjønt det varierer fra språk til språk og fra form til form hvilke av disse som er relevante, og hvilke som mangler. De fleste infinitte verbformer danner leddsetninger med en bestemt syntaktisk funksjon, og klassifiseres i henhold til dette, nærmere bestemt "infinitiv" for nominalsetninger, "partisipp" for relativsetninger og "konverb" for adverbialsetninger. Betegnelsen "gerundium" brukes vekselvis om nominale og adverbiale former, og enkelte språk har flere nominale verbformer med hver sin betegnelse, dvs. både "gerundium" og "infinitiv".

Måten setningsleddene er organisert på for å signalisere hvordan ulike deler av setningen bidrar til dens relevans i den umiddelbare språklige konteksten. Det er vanlig å dele mange vanlige setninger inn i "tema" og "rema", hvor førstnevnte er et fremhevet ledd med forankrende funksjon, mens sistnevnte er hele resten av setningen, med "fokus" som et fremhevet ledd inni rema, med poengterende funksjon. Enkelte setningstyper, deriblant spørresetninger med spørreord, dvs. innholdsspørsmål, samt "kløyvde setninger", deles imidlertid ikke inn i tema og rema, men snarere "fokus" og "formodning", med tema som del av sistnevnte. Formodningen, konvensjonelt kalt "presupposisjon", uttrykker et innhold hvis sannhetsverdi tas for gitt, i en kontekst hvor bare ett ledd, representert ved fokus, behøves presisert. Tema og fokus, som vel å merke ikke er obligatoriske fra setning til setning, behandles ofte side om side som "pragmatiske roller", og utgjør på sett og vis en motsats til de "grammatiske rollene" subjekt og objekt, og de "semantiske rollene" disse i sin tur realiserer. I nesten alle språk markeres informasjonsstruktur i alle fall til en viss grad ved hjelp av variasjon i leddstilling, og i en del kasusmarkerende språk, hvor leddenes rekkefølge ikke nødvendigvis påvirker betydningen, er denne muligheten utnyttet til fulle. Men det forekommer også bruk av morfologisk markering, og ved fokusering spiller plassering av setningstrykk uansett en viktig rolle.

Se Klusivitet i stedet.

Nyttig, om enn unøyaktig, betegnelse for det store antallet ord med mer eller mindre spesialisert betydning som til sammen bidrar med hoveddelen av innholdet i en setning, som motsats til det mye mindre antallet "funksjonsord", som på sin side bidrar på mer abstrakt vis. Innholdsord, som regnes til språkets leksikon, er å finne i de vanligvis åpne ordklassene "nomen", "verb", "adjektiv" og "adverb".

Spørsmål hvor svaret er ment å være enten en hel setning eller et såkalt "setningsfragment", som er en frase som svarer til en spørrende proform, kalt "spørreord", brukt i en eller annen syntaktisk funksjon i spørresetningen. Utgjør en motsats til f.eks. "polare" eller "disjunktive" spørsmål.

Motsats til "fremlyd" og "utlyd". Det indre av et ord.

Affiks som opptrer mellom delstammene i et sammensatt ord. Interfikset må typisk analyseres som del av forleddet, og dermed kan det også anses som en slags suffiks.

Ordklasse hvis medlemmer utgjør en ytring i seg selv, og aldri står i noen syntaktisk relasjon til andre ord, selv om de kan opptre som tilføyelse til en i seg selv fullstendig hovedsetning, adskilt fra denne ved hjelp av kommapause. De fleste interjeksjoner tjener enten til å uttrykke en følelse, eller til å representere en språkhandling. Enkelte regner også med ord som tjener til å etterligne naturlige lyder, men vanligvis regnes slike til klassen av onomatopoetikon, også kalt "lydord". De fleste interjeksjoner er korte, men dette er bare sterk en tendens, og det kan også finnes et mindre antall som er lengre.

Et som ikke tar objekt. Også en hel setning kan kalles intransitiv hvis den er bygd opp rundt et intransitivt verb.

Type bøyning hos nomen, og ofte gjenstand for samsvarsbøying hos adjektiv og determinativer, som uttrykker nomenfrasens syntaktiske funksjon eller semantiske rolle. De mest sentrale kasusene er de såkalte "direkte" eller "strukturelle", som vanligvis uttrykker kjerneargumentenes grammatiske rolle, mens språk med et større antall kasus også har såkalte "semantiske" eller "iboende" kasus, som uttrykker den semantiske rollen til adjunkter og perifere argumenter. Det er heller ikke uvanlig at også de mest sentrale kasusene kan brukes i enkelte mer spesialiserte tolkninger. I tillegg finnes det ofte egne kasus til bruk ved tiltale, samt til markering av bileddet i eiendomsfraser, og disse forekommer også i språk som ellers er blottet for kasus, skjønt de da som regel ikke går under akkurat denne betegnelsen. Alternativene til kasusmarkering er leddstilling og preposisjoner, og sistnevnte er mye brukt i de fleste språk som ikke kan skilte med veldig mange forskjellige kasus. I kasusmarkerende språk kompliseres forholdet mellom kasus og preposisjoner av også utfyllingen til en preposisjon må stå i en eller annen kasus, og mens noen språk har en fast kasus til alle preposisjonsutfyllinger, er det i andre språk slik at forskjellige preposisjoner krever forskjellige kasus. Eller preposisjonens betydning tolkes ulikt avhengig av hvilken kasus den ledsages av, f.eks. at det brukes ulike kasus for plassering kontra forflytning. Merk forøvrig at selv om verbets kjerneargumenter i de fleste språk markeres i henhold til sin grammatiske rolle, finnes det språk som behandler også disse leddene helt eller delvis på semantisk grunnlag.

Om det som har med forårsakelse å gjøre, enten som motsats til "permissiv", som handler om tillatelse, eller som fellesbetegnelse, idet begge deler har med årsak og virkning å gjøre, og gjerne uttrykkes med samme eller lignende former og konstruksjoner. Mange språk har kausative avledninger, kjennetegnet av forårsakeren som nytt subjekt, mens opprinnelig subjekt typisk nedgraderes til direkte eller indirekte objekt.

Ikke konvensjonell betegnelse. Rekke av verb eller verbfraser i samme setning, som deler ett og samme subjekt og sammen uttrykker én enkelt hendelse, sammensatt av flere samtidige, overlappende eller umiddelbart etterfølgende delhendelser, uten at disse markeres som sideordnede, og uten at de forskjellige verbene har ulik finitthet eller ellers motstridende bøyningstrekk. Leddene i et kjedeverbal kan ha alle argumentene felles, eller bare subjektet felles men f.eks. hvert sitt objekt. I tilfeller hvor antallet argumenter er ulikt, og kjedeverbalet likevel har en felles argumentstruktur, varierer det hvilket av leddene denne hentes fra, og den kan også være en kombinasjon av argumentstrukturen ti det enkelte ledd.

Også kalt "hovedledd" eller "hode", hvis det er snakk om enten "frasekjerne" eller kjerne i sammensatt ord. Motsats til "biledd". Kan alternativt bety "stavelseskjerne". Bruken av begrepet i sammensatte ord er beslektet med den syntaktiske bruksmåten, og viser til et ledd som bestemmer det samlede ordets grammatiske egenskaper, og hvis betydning den samlede betydningen er en underklasse av. I språk hvor bøyninger ikke markeres på det sammensatte ordet som helhet, men snarere opptrer mellom leddene, er det kjernen, og ikke bileddet, som markeres, skjønt denne analysen forutsetter at man ikke definerer nettopp slike mellomliggende bøyninger som uforenlige med å definere den aktuelle konstruksjonen som ett enkelt ord. Det er forøvrig vanlig å anse at alle fraser har en kjerne, mens sammensatte ord kan ha ingen, én eller opptil flere likestilte kjerner, avhengig av typen sammensetning.

Motsats til "perifert argument". Argument som realiseres gjennom den grammatiske rollen "subjekt" eller "objekt", sistnevnte "direkte" eller "indirekte", snarere enn ved hjelp av en mer spesialisert, semantisk basert kasus eller preposisjon.

Ofte brukt ganske uformelt om mellomting mellom typiske ord og typiske affikser, men av en del teoretikere definert mer presist som grammatisk ord som er prosodisk bundet, dvs. at det ikke kan uttales alene, men må hektes på et potensielt tilfeldig forutgående eller etterfølgende "vertsord". I motsetning til affikser, som er uløselig knyttet til bestemte typer stammer, kan ett og samme klitikon opptre med forskjellige typer vertsord fra setning til setning, uten at det nødvendigvis er noen syntaktisk relasjon mellom de to. Klitikon er også fonologisk sett gjerne mindre integrerte i ordformen enn affikser. F.eks. holdes i mange språk klitikon utenfor når hovedtrykkets plassering avgjøres på grunnlag av antall stavelser, og er immune også mot andre fonologiske regler som opererer innad i ord, noe som har fått enkelte til å omtale slike tilfeller som "post-leksikalske affikser". Det er dessuten sjeldnere at klitikon trigger eller berøres av morfofonologiske eller suppletive vekslinger, selv om det heller ikke er helt uvanlig. En absolutt egenskap, derimot, er at det ikke kan finnes vilkårlige hull eller idiomatiske betydninger blant kombinasjonene av et klitikon og dets potensielle vertsord. Forøvrig skilles det mellom "enkle" og "spesielle" klitikon, hvor de enkle plasseres likt som prosodisk frie ord av samme ordklasse, og i stor grad har de samme flyttemulighetene, mens de spesielle er underlagt egne uavhengige plasseringsregler.

Se Klitikon i stedet.

Grammatisk kategori relevant i forbindelse med grammatiske personer. De mulige trekkene er "inklusiv" og "eksklusiv", for det tilfelle at en flertallig førsteperson henholdsvis omfatter eller ikke omfatter andreperson, dvs. hvorvidt taleren inkluderer lytteren i omtalen av seg selv. Konseptuelt sett er inklusiv førsteperson en kombinasjon av første- og andreperson.

Nomenfrase hvor leddene er skilt fra hverandre i setningen, med andre ord eller fraser i mellom, f.eks. fordi de har forskjellige roller i informasjonsstrukturen.

Også kalt "utbrytning". Syntaktisk konstruksjon hvor et fokusert ledd opptrer som predikativ til bindeverbet, mens resten av den opprinnelige setningen formelt sett opptrer som etterfølgende relativsetning. Formålet er å uttrykke referensiell eksklusivitet, dvs. at man utelukker andre mulige referenter, med eller uten eksplisitt kontrast. Og sannhetsverdien av den delen av setningen som ikke er fokus, tas for gitt av taleren. Et beslektet fenomen er såkalte "halvkløyvde setninger".

Den delen av en stavelse som kommer etter kjernen, og som består av alt fra ingen til flere konsonanter.

Motsatt av "distributiv". Om språklige uttrykk hvor forholdet mellom to eller flere flertallige referenter, være seg ting eller hendelser, er slik at settene som helhet er tilknyttet hverandre, snarere enn at det enkelte medlem av det ene settet av referenter er tilknyttet det enkelte medlem av det andre. Relevant bla. for flertallige subjekter, og i eiendomsfraser med flertallig eierledd.

Sammenligningsgrad som uttrykker at to referenter har ulikt nivå av en egenskap.

Se Utylling i stedet.

Tradisjonelt også kalt "sideordnende konjunksjon". Ordklasse hvis medlemmer forbinder sideordnede ledd, og som ofte regnes som del av den syntaktiske strukturen i det etterfølgende leddet. Utgjør en motsats til "subjunksjon", som tradisjonelt også er blitt kalt "underordnede konjunksjon".

Om morfologiske operasjoner som går ut på ren sammenkjeding av morfemer, snarere enn diverse andre typer omdanning av ordets lydform, f.eks. endring av vokaler, forlengelser og fordoblinger, alternativ trykkplassering osv. Konkatenative operasjoner utgjør bare en liten del av mulighetsrommet, men er sterkt overrepresenterte i de fleste språk, kanskje fordi morfologiske operasjoner historisk sett utvikler seg fra syntaktiske konstruksjoner. Et grensetilfelle er "konvertering", en operasjon som endrer betydningen uten å endre lydformen i det hele tatt.

Språklyd som ikke er en vokal.

I utgangspunktet en sekvens av flere konsonanter uten vokal mellom, men betegnelsen kan også brukes slik at den omfatter også enslige konsonanter.

Se Syntaktisk konstruksjon i stedet.

Om ting som strider mot den faktiske virkeligheten. Det kontrafaktiske er en sentral modalitet i mange språk, og kommer særlig til syne i betingelsessetninger.

Ekstra sterkt setningstrykk som brukes til å uttrykke kontrast mellom betydningen til det aktuelle ordet eller leddet, og et annet uttrykt eller underforstått betydningselement. Trykkets høyere styrke oppnås typisk gjennom en kombinasjon av høyere intensitet og høyere tone.

Se Konvertering i stedet.

Også kalt "konversjon". Orddanningsmekanisme som går ut på at et nytt leksem dannes av et eksisterende uten at lydformen endres, men snarere utelukkende gjennom endring av ordklasse eller underklasse, sistnevnte f.eks. endring av argumentstruktur hos verbet, og med ledsagende endring av ordets betydning. Konvertering betraktes av mange som et grensetilfelle av affigering, eller av morfologiske operasjoner generelt, i den forstand at den formendringen som uttrykker betydningsendring, her tilfeldigvis er lik null.

Leksem som er dannet gjennom orddanningsmekanismen "konvertering".

Relasjonen mellom to språklige uttrykk, i praksis nomenfraser, som har samme referent, særlig når sammenfallet ikke skyldes anafori, men snarere en syntaktisk relasjon mellom de to uttrykkene.

Se Koreferanse i stedet.

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med fremre del av tunga som aktiv artikulator. Den passive artikulatoren er da "dental", "alveolar" eller "postalveolar". Koronalene deles videre inn i "laminaler" og "apikaler", avhengig av om de uttales med henholdsvis tungebladet eller tungespissen. Det koronale artikulasjonsstedet ligger bak det "labiale" og foran det "dorsale".

Når en avledningsmekanisme anvendes sidelengs, dvs. fra en avledning til en annen på samme nivå, uten å gå veien om den felles basen, som på sin side kanskje ikke engang finnes lenger.

Også kalt "kumulativ eksponens". Når ett og samme morfem uttrykker flere forskjellige grammatiske trekk, f.eks. både person og tall.

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med underleppa som aktiv artikulator. Videre inndelt i "bilabiale" og "labiodentale", for henholdsvis overleppa og overtenna som passiv artikulator. Det labiale artikulasjonsstedet ligger foran det "koronale".

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med underleppa mot overtenna, som henholdsvis aktiv og passiv artikulator.

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med tungebladet som aktiv artikulator. Den passive artikulatoren er da "dental", "alveolar" eller "postalveolar". Laminalene er, ved siden av "apikalene", en undertype av "koronale" konsonanter.

Motsats til "median". Språklyd, eller om språklyd, i praksis konsonant, hvor luftstrømmen går langs sidene av tunga, mens midten av tunga heves mot munntaket. Begrepene "lateral" og "median" er relevant for de såkalte "kontinuantene", som er lyder som ikke stanser luftstrømmen.

Også kalt "åpen". Motsats til "høy" og "midtre". Vokal som uttales med tungeryggen lengst ned i munnhulen.

Også kalt "konstituent". Enten om hvert av leksemene i et sammensatt ord, eller om enheter i en syntaktisk struktur. I sistnevnte tilfelle om ord, frase eller setning, hvor et ord inngår i en frase, en frase i en setning eller større frase, og en setning i en oversetning eller sideordning av setninger. Leddene på øverste syntaktiske nivå kalles "setningsledd", og reglene for hvordan disse kan uttrykkes og behandles, herunder såkalt "leddstilling", er et sentralt område av grammatikken. Innad i mange frasetyper, og kanskje i alle, er det mulig å identifisere en "kjerne" ledsaget av ett eller flere "biledd", hvor kjernen er det leddet som definerer frasetypen og frasens syntaktiske muligheter. Syntaktiske ledd fremstilles typisk som noder i en trestruktur, og identifiseres på bakgrunn av tester som viser hvilke deler av en frase eller setning som i en eller annen forstand opptrer uavhengig av resten. Ledd kjennetegnes bla. av at de kan flyttes i samlet flokk, og av at de kan erstatte eller erstattes av ett enkelt ord, noe som er mulig fordi ordene i et ledd utgjør en semantisk enhet. Ved identifiseringen av setningsledd er en potensielt kompliserende faktor at en del språk tillater kløyvde nomenfraser, dvs. at andre ord og fraser kan komme mellom. Forskjellige teoretikere strides om hvorvidt slike fraser likevel, på et abstrakt plan, er å regne som enhetlige ledd.

Også kalt "bisetning". Setning som i sin helhet opptrer som ledd i en annen setning, kalt "oversetning", eller som biledd i en frase, f.eks. relativsetning som biledd i nomenfrase. Sistnevnte kalles av noen "adleddsetning", hvor "adledd" er en alternativ betegnelse for "biledd", for å skille de to typene underordnede setninger fra hverandre. En mulig fellesbetegnelse er da "innføyd setning".

Rekkefølgen til setningsleddene. I forbindelse med dette begrepet er det ofte slik at setningen enten antas å ha en ganske flat struktur, dvs. uten potensielt flere nivåer av verbfraser, eller i det minste for praktiske formål behandles slik. I sammenheng med leddstilling er man typisk mest interessert i de tre leddene subjekt, verb og objekt, og rekkefølgen av disse er en viktig tverrspråklig parameter. Leddstillingen er mer eller mindre fleksibel fra det ene språket til det andre, og i de fleste språk er én eller to rekkefølger å regne som "nøytrale" eller "umarkerte", som betyr at de brukes i vanlige fortellende setninger uten noen spesiell vinkling av innholdet. Avvikende rekkefølger betraktes ofte som fremkommet ved forskjellige mekanismer for flytting fra en felles underliggende leddstilling, da gjerne lik den nøytrale. Det er ikke uvanlig at variasjon i leddstilling tjener til å signalisere sider ved setningens informasjonsstruktur, en strategi som naturligvis er mest fremtredende i språk som tillater mange forskjellige leddstillinger. Leddstilling kalles uformelt ofte "ordstilling", men dette er misvisende, fordi det enkelte ord i utgangspunktet ligger fast på sin plass innad i setningsleddene. Imidlertid finnes det også språk som tillater diskontinuerlige nomenfraser, kombinert eller ikke kombinert med mulighet for variasjon i leddstilling.

Et "ord" i betydningen abstrakt familie av ordformer dannet fra et felles opphav gjennom anvendelsen av en eller flere bøyninger. Et leksem kjennetegnes av en enhetlig betydning og en stort sett, men ikke alltid, felles lydform utvidet av disse forskjellige "bøyningsformene". Slektskapet mellom betegnelsene "leksem" og "leksikon" er antagelig motivert av forestillingen om at et maksimalt økonomisk leksikon ikke behøver å inneholde mer enn én eller, høyst, noen få representative former av hvert leksem, som resten av formene kan utledes av på regelmessig vis. Dette er langt på vei riktig, selv om det også finnes uregelmessige bøyningsformer, og det er påvist at det mentale leksikonet til den enkelte språkbruker inneholder en god del redundans. Leksemet som familie av ordformer må forøvrig ikke forveksles med det som konvensjonelt kalles "ordfamilie", som er en familie av leksemer i et orddanningsforhold til hverandre, dvs. dannet av hverandre gjennom avledning eller sammensetting.

Motsats til "ordformklasse". Ordklassen til et leksem, til forskjell fra den potensielt avvikende ordklassen til hver av dets bøyningsformer. Særlig relevant for nominale og adjektiviske verbformer, deriblant partisipper, som beholder deler av basens verbale egenskaper, f.eks. argumentstrukturen.

Også kalt "ordstamme" eller "bøyningsstamme". Den delen av en ordform som er felles for alle ordformene av samme leksem. Betegnelsen forkortes ofte til bare "stamme", selv om sistnevnte også brukes innen orddanning.

Se Leksikon i stedet.

Klassifisering av verbale leksemer med hensyn til ett av flere trekk ved hendelsens indre struktur langs tidsaksen, som regel i form av "dynamikk", "telisitet" og "durativitet". Skiller seg fra grammatiske aspekter ved at sistnevnte ikke klassifiserer leksemer, men snarere fremstiller ett og samme leksem på forskjellige måter.

Den samlede mengden av leksemer i et språk, eller i hukommelsen til en enkelt språkbruker, sistnevnte gjerne kalt det "mentale leksikonet". Uansett inneholder leksikonet alle uforutsigbare opplysninger om det enkelte leksem, i tillegg til alle mulige faste idiomatiske uttrykk, med en fellesbetegnelse kalt "leksikalske enheter", representert med hvert sitt "leksikalske oppslag". Leksikonet er på mange måter motsatsen til grammatikken, som inneholder alle regler og forutsigbarheter. En kompliserende faktor er orddanning, som i den grad den beror på regelmessige morfologiske operasjoner kan betraktes som del av grammatikken, men som fordi den per definisjon inneholder en hel del uregelmessighet, i det minste betydningsmessig, ofte er naturlig å regne til leksikonet, hvor man kan tenke seg at det ene ordet dannes av det andre ved hjelp av analogi. Selv innen bøying er det veletablert at ikke bare uregelmessige former, men også mange av de hyppigst brukte, ligger lagret i leksikonet, bla. av hensyn til ytelse, men det er likevel en utbredt oppfatning at selve bøyningsreglene må ha en eller annen form for selvstendig eksistens på det kognitive plan, gitt hvor spontant og effektivt de anvendes for å danne nye bøyningsformer ved behov.

Også kalt "kort". Motsatt av "tung". Stavelse som ender på en kort vokal, dvs. at kjernen er kort og i tillegg siste segment. Alle lette stavelser er per definisjon åpne. Lette stavelser teller som én rytmisk enhet, kalt "mora", i de sammenhenger, bla. lyrikk, hvor dette er relevant.

Fellesbetegnelse for rotikon og lateraler. Relevant i de mange språkene hvor de to klassene av konsonanter har lignende fonotaktisk adferd.

Se Logoforisk i stedet.

Om f.eks. pronomen eller syntaktisk konstruksjon kjennetegnet av at en deltager i en hendelse har samme referent som en deltager i en overordnet hendelse, f.eks. at et subjekt er lik subjektet i en oversetning. Betegnelsen "logoforisk" brukes særlig om fastsettelsen av subjektets referanse ved såkalt "indirekte tale". Logofori på mange måter forstås som en langtrekkende type refleksivitet.

Om det som har å gjøre med sted, rom og plassering av gjenstander. På mange måter, både teoretisk og ofte også praktisk, tett forbundet med det "temporale", fordi tidsbegreper ofte forstås med henvisning til rent fysiske relasjoner, og i mange språk er kodet med samme eller beslektede former.

Se Lukkelyd i stedet.

Konsonant hvor innsnevringen i talekanalen er fullstendig, slik at luftstrømmen enten stanses, eller blokkeres og omdirigeres. Det siste er tilfellet med "nasalene", hvor ganeseilet senkes slik at luftstrømmen går gjennom nesa i stedet for gjennom munnen. Sentrale undertyper av lukkelydene er "plosiver", "nasaler" og "ejektiver", med det "glottale" lukket som et slags spesialtilfelle.

Ordklasse som sjelden får nye medlemmer, slik som "konjunksjoner", "subjunksjoner", "preposisjoner", "pronomen", "determinativer" og "interjeksjoner". Lukkede ordklasser inneholder vanligvis bare funksjonsord, men det finnes også språk hvor enkelte klasser av innholdsord har et begrenset antall medlemmer, og dermed er lukkede ordklasser.

Motsatt av "åpen". Stavelse som ender på konsonant, dvs. at kjernen etterfølges av koda. Alle lukkede stavelser er per definisjon tunge.

Enkeltlyd, være seg vokal eller konsonant, i oppdelingen av en lydform, som motsats til større enheter som f.eks. stavelser og sammensatte konsonantgrupper.

Se Fonologisk transkripsjon i stedet.

Ord hvis lydform helt eller delvis etterligner en naturlig lyd. Alle språk har en klasse av "onomatopotikon", som er fullstendige lydsymbolismer, men det varierer i hvilken grad ord av vanlige ordklasser er preget av delvis lydsymbolisme, f.eks. at et antall ord for en viss type bevegelse begynner på samme konsonantgruppe.

Motsats til "lateral". Språklyd, eller om språklyd, hvor luftstrømmen går langs midten av tunga, mens sidene av tunga heves mot munntaket. Alle vokaler er per definisjon mediane, så denne betegnelsen er i praksis nyttigst for konsonanter. Begrepet er relevant for de såkalte "kontinuantene", som er lyder som ikke stanser luftstrømmen.

Vokal som ikke er verken "høy" eller "lav", men midt i mellom. I språk med rike vokalsystemer kan det være nødvendig med en finere inndeling, og dermed et skille mellom f.eks. "mellomhøy" og "mellomlav" i stedet for bare "midtre", og dermed fire nivåer i høyderetningen i stedet for tre.

Se Modalitet i stedet.

Omdiskutert begrep som ofte brukes om den typen betydninger som uttrykkes bla. gjennom den grammatiske kategorien "modus".

Endre betydningen til et ord ved å tilføye ytterligere beskrivelser, og uten å gjøre den opprinnelige og enklere betegnelsen ugyldig.

Grammatisk kategori typisk markert på verbet, som signaliserer noe om forholdet mellom innholdet i setningen og den utenomspråklige verden. En ganske forskjelligartet og omdiskutert kategori, hvor noen trekk, f.eks. "imperativ", representerer såkalte "språkhandlinger", representerer andre trekk, f.eks. "subjunktiv", snarere en slags modifisering av setningens sannhetsverdi, enten i kraft av talerens holdning til innholdet, eller som følge av i hvilken betydning den er innlemmet i en oversetning. Et konvensjonelt skille går mellom "realis"- og "irrealis"-moduser, til å uttrykke hendelser som henholdsvis faktisk og ikke nødvendigvis faktisk inntreffer. De fleste språk har bare én realis-modus, kalt "indikativ", mens andre også har f.eks. en "energisk" modus, eller et system for "evidensialitet", som handler om hvordan man vet noe, og hvor pålitelig informasjonen er. Når det gjelder irrealis-moduser, deles disse gjerne inn i "deontiske" og "epistemiske", for henholdsvis hvordan ting burde være, som ved "imperativ" modus, og hvordan ting kanskje er eller blir, som ved "subjunktiv" modus. Ofte defineres modus som det grammatiske uttrykket for "modalitet", som i sin mangfoldighet også uttrykkes ved hjelp av bestemte leksemer og andre strategier.

Motsats til "diftong". Definert fonetisk som en vokal som ikke endrer seg i løpet av en stavelse, og fonotaktisk som en vokal som opptrer alene, snarere enn sammen med en halvvokal.

Et som tar nøyaktig ett objekt. Også en hel setning kan kalles monotransitiv hvis den er bygd opp rundt et monotransitivt verb.

Den minste språklige formenheten med identifisérbar betydning, som i størrelse kan spenne fra så lite som et enslig lydsegment og opp til så mye som flere stavelser. Omfatter enheter med så vel leksikalsk som grammatisk betydning, kalt henholdsvis "røtter" og "affikser". Morfemet er en abstraksjon, i den forstand at den samme betydningen ofte kan uttrykkes med flere forskjellige lydformer betinget av den fonologiske eller morfologiske konteksten, og disse lydformene regnes da som det aktuelle morfemets "allomorfer", parallelt med "fonemer" og "allofoner" i fonologien. Vanligvis ligner allomorfene på hverandre, men ikke alltid. Som nøytral betegnelse for disse konkrete formene, uten å ta stilling til hvilke som hører sammen i større morfemer, er det mulig å snakke om "morfer", slik man i fonologien også kan snakke om "foner", men i praksis er ofte "morfem" den konvensjonelle betegnelsen i alle sammenhenger. Unntaket er såkalte "tomme morfer", gjenkjennelige formenheter uten betydning, som noen ganger står igjen når en ordform er blitt delt opp i faktiske morfemer.

Grensesnittet mellom fonologi og morfologi, som omfatter både hvordan fonologiske mekanismer, f.eks. oppstaving og trykkfordeling, påvirkes av ordenes morfologiske struktur, og, omvendt, hvordan morfologiske operasjoner betinges av fonologiske forhold. Sistnevnte handler om hvordan et morfem kan veksle mellom forskjellige konkrete lydformer, kalt "allomorfer", uten at det nødvendigvis følger automatisk av språkets generelle fonologiske regler. I stedet er lydvekslingens betingende kontekst i det minste delvis av morfologisk art, i den forstand at den inntreffer bare i utvalgte morfemer, eller til og med, i ytterste instans, også bare for et vilkårlig utvalg av leksemer. Det er antatt at morfofonologiske regler historisk sett er levninger av opprinnelig rent fonologiske regler, hvor den betingende konteksten har falt bort eller endret seg, men hvor utfallet av regelen er blitt omanalysert som et morfologisk fenomen, og derfor har bestått. Som følge av dette har vekslingsformene ofte blitt mer forskjellige fra hverandre enn det som ellers er naturlig, og de lydkombinasjonene som nå helt eller delvis på morfologisk grunnlag forhindres fra å oppstå på tvers av morfemer, er ikke nødvendigvis lenger forbudte innad i enkeltmorfemer. Forøvrig virker morfofonologiske regler, i motsetning til de rent fonologiske, sjelden på tvers av ord, og utspiller seg alltid på fonemisk snarere enn fonetisk nivå.

Se Morfofonologi i stedet.

Regel som forteller hvordan et morfem realiseres som forskjellige allomorfer avhengig av fonologisk eller morfologisk kontekst.

Det som har å gjøre med forholdet mellom form og betydning innad i ord, både som en side ved et språk og beskrivelsen av det, og som et fagfelt innen språkvitenskapen, og omfatter undergrener som "avledning" og "bøying". Morfologien defineres vekselvis til å handle enten om den indre oppbygningen av det enkelte ord, eller om systematikken i forholdet mellom form og betydning på tvers av ord, og disse to delvis konkurrerende perspektivene representerer henholdsvis en "syntagmatisk" og en "paradigmatisk" akse for beskrivelsen av det morfologiske systemet. Langs den syntagmatiske aksen behandles oppbygningen av et ord omtrent som den syntaktiske oppbygningen av en setning, med bla. en hierarkisk trestruktur, og analyseres som "konkatenativt", dvs. som fremkommet ved sammenkjeding av bestanddeler. Den minste enheten er da "morfemet", sporadisk supplert av såkalte "tomme morfer". Langs den paradigmatiske aksen derimot, behandles ordenes indre oppbygning mer som en sekundær abstraksjon basert på sammenligning av forskjellige ord med systematiske likheter og forskjeller innen form og betydning parallelt. Dermed er det lettere å forklare ikke-konkatenative morfologiske operasjoner, samt overordnede strukturelle forhold som f.eks. kryssdannelse og bøyningsklasser. Det er imidlertid fremdeles nyttig å snakke om morfemer, og de spiller hovedrollen i et overveldende flertall av morfologiske operasjoner i de fleste språk, bare altså teoretisk sett uten den samme naturlige forrangen.

Se Morfologi i stedet.

Om ordrot som ikke kan opptre uten affikser. I mange bøyningsrike språk er alle røtter morfologisk bundne.

Om ordrot som kan opptre uten affikser.

Bruk av affikser eller andre typer morfologiske operasjoner til å uttrykke betydning.

Mekanisme som på systematisk vis endrer ords lydform og, parallelt med dette, deres betydning. Ofte, men ikke nødvendigvis, konkatenativt, dvs. ved å tilføye et affiks.

Inndelingen av en konkatenativ ordform i mindre enheter, i form av rot, stamme og affikser, evt. sammensetningsledd samt klitikon og vertsord.

Adverb som uttrykker måten en hendelse inntreffer på.

Motsats til "oral". Språklyd, eller om språklyd, hvor ganeseilet er senket, og luftstrømmen derfor delvis går gjennom nesa, snarere enn i sin helhet gjennom munnen. Dette er mulig for både vokaler og konsonanter, men i mange språk bare for en rekke av konsonantiske lukkelyder, slik at betegnelsen "nasal" ofte i praksis er ensbetydende med nasal lukkelyd.

Grammatisk mekanisme for negativ polaritet, f.eks. for å uttrykke fravær av en ting eller hendelse. Hele setninger benektes typisk ved hjelp av en spesiell partikkel, gjerne kalt negativt "setningsadverb", et spesielt hjelpeverb, spesielle bøyningsformer av verbet, eller en kombinasjon, avhengig av det enkelte språk. Det er også vanlig at det finnes et sett med negative proformer og determinativer, og det varierer fra språk til språk hvorvidt bruk av disse i en benektet setning logisk sett tolkes som dobbel nektelse, eller snarere er den obligatoriske strategien for helt vanlig nektelse i en del sammenhenger.

I utgangspunktet et mer tradisjonelt synonym for "substantiv", men med fordelaktige paralleller i betegnelser som "nomenfrase", "nominal", "denominal" og "nominalisering". Også brukt som fellesbetegnelse for nomen og adjektiv, eller, i moderne tid, for nomen og pronomen. Selv om sistnevnte regnes som to forskjellige ordklasser, er det ikke uvanlig å si at de begge opptrer som kjerne i nomenfraser. I sin mest grunnleggende forstand er nomenene en ordklasse hvor de mest sentrale medlemmene betegner ting, personer, steder o.l, dvs. fenomener hvis plassering og utstrekning hører til i romdimensjonene. I alle språk utgjør nomenene den klart største av ordklassene, foran verb og adjektiv, og det finnes som regel rikelig med mekanismer for nominalisering av de to sistnevnte. Nomen bøyes typisk i tall og kasus samt, i en del språk, også bestemthet og kanskje spesifisitet.

Frase hvor kjernen er et nomen, og hvor mulige biledd er f.eks. adjektiv og preposisjonsfraser.

Om nomen eller noe som har egenskaper til felles med disse. Ofte snakkes det om nominale setningsledd, som fellesbetegnelse for subjekt og objekt.

Gjøre noe til nomen, hovedsaklig om å danne nominale avledninger eller bøyningsformer av verb eller adjektiv. Verbets nominaliseringer går ofte under betegnelser som "infinitiv" og "gerundium", som i varierende grad, fra språk til språk, bevarer verbets grammatiske egenskaper, slik som markering av stemme, eller strategi for realisering av argumentstruktur.

Det å nominalisere noe, eller om resultatet av dette.

Leddsetning med en del av de samme syntaktiske mulighetene som nomen, f.eks. mulighet til å opptre som objekt eller som utfylling til preposisjon. Også subjektet kan i mange tilfeller ta form av en hel leddsetning. Finitte nominalsetninger dannes ved hjelp av nominal subjunksjon, mens de infinitte dannes ved hjelp av nominale bøyningsformer av verbet, f.eks. infinitiv eller gerundium, og for disse finnes det en lang skala med hensyn til hvor mye av verbets grammatiske egenskaper som bevares av nominaliseringen.

Teoretisk og abstrakt morfologisk enhet uten konkret lydform, dvs. at den representerer betydningsendring uten formendring. Må ikke forveksles med "tom morf".

Verb uten kjerneargumenter, dvs. verken subjekt eller objekt, typisk for f.eks. værfenomener. I språk hvor nullverdighet ikke er mulig syntaktisk sett, fylles gjerne subjektrollen hos semantisk nullverdige verb ved hjelp av et semantisk tomt pronomen.

Den grammatiske rollen til et kjerneargument som ikke er subjekt. Finnes bare hos transitive verb, og uttrykker i utgangspunktet det passive argumentet, men i mange språk kan rollene byttes om ved hjelp av stemmeveksling, slik at det opprinnelige objektet forfremmes til subjekt. Ellers er dets syntaktiske egenskaper ikke fullt så privilegerte som subjektets, men i en del språk kan begge rollene uttrykkes med personbøyninger hos verbet, og til en viss grad kan f.eks. også objektet spille en rolle i koreferanse mellom underordnede setninger. Ditransitive verb har to objekter, kalt "direkte" og "indirekte" eller "primært" og "sekundært", delvis avhengig av faglig tradisjon. Mens "indirekte" objekt er sterkt assosiert med den semantiske mottager-rollen, betegner "sekundært" objekt mer generelt det av objektene som syntaktisk sett er det minst privilegerte, særlig med henblikk på passivisering, uavhengig av om det aktuelle argumentet er gjenstand eller mottager, hva semantisk rolle angår.

Også kalt "lydord", "lydmalende ord" eller "lydhermende ord". Ordklasse hvis medlemmer etterligner naturlige lyder, f.eks. dyrelyder eller lyder utløst av sammenstøt mellom gjenstander.

Den semantiske rollen til en deltager som tenker, sanser, føler e.l, da gjerne under innflytelse av, og som motsats til, en "stimulus".

Den bøyningsformen, enkel og nøytral, som brukes til å nevne et leksem, og til å føre det opp i ordlister. For verbets vedkommende gjerne infinitiv, i språk som har dette.

Inndeling av en prosodisk enhet, dvs. et prosodisk ord, en hel setning eller noe i mellom, i et antall stavelser, dvs. plassering av stavelsesgrenser. Denne prosessen finner stort sett sted ganske automatisk, med få mulige alternativer underveis, men med enkelte variasjoner fra språk til språk, og potensielt påvirket av ordens morfologiske struktur, slik som grensene mellom sammensetningsledd og mellom klitikon og deres vertsord, samt evt. forskjellige prosodiske klasser av affikser.

Den delen av en stavelse som kommer før kjernen, og som består av alt fra ingen til flere konsonanter.

Motsats til "nasal". Språklyd, eller om språklyd, hvor ganeseilet er hevet, og luftstrømmen derfor i sin helhet går gjennom munnen, snarere enn delvis gjennom nesa.

I teorien et enkelt og dagligdags begrep, men i praksis fellesbetegnelse for et antall overlappende, men ikke helt sammenfallende, begreper. Ved oppdelingen av en tekst er et "ord" intuitivt sett den minste enheten som også kan opptre alene, kjennetegnet av at det ikke kan avbrytes eller deles opp i mindre deler, men det er viktig å skille mellom det "grammatiske", det "prosodiske" og det "ortografiske" ordet. Av disse tre representerer det grammatiske ordet også en litt annen dimensjon av begrepet, idet det svarer til en "ordform" av et "leksem", hvor sistnevnte er en semantisk abstraksjon som realiseres gjennom opptil flere forskjellige konkrete lydformer, avhengig av bøyningene det tar. I mange kontekster er det riktignok ikke noen tvil om hvilken av de mange tolkningene som er relevant, og som derfor svarer til bruken av betegnelsen, så ofte er det tilstrekkelig med bare "ord".

Dannelsen av nye leksemer fra eksisterende, ved hjelp av morfologiske mekanismer, nærmere bestemt avledning, sammensetting eller konvertering.

Motsats til "grunntall". Tallord som uttrykker posisjon i en rekkefølge.

Sett av leksemer med deler av både lydform og betydning til felles fordi de er dannet av samme rotord, være seg gjennom avledning eller sammensetting.

Et "ord" i betydningen konkret lydform, ofte en av flere mulige bøyningsformer av et leksem.

Motsats til "leksemklasse". Den potensielt avvikende ordklassen til en bøyningsform, til forskjell fra ordklassen til leksemet som sådan. Særlig relevant for nominale og adjektiviske verbformer, deriblant partisipper, som beholder deler av basens verbale egenskaper, f.eks. argumentstrukturen.

Overordnet inndeling av leksemer og ordformer i henhold til deres grammatiske egenskaper, da både morfologiske, i form av hvilke bøyninger de tar, og syntaktiske, i form av hvilke funksjoner de kan ha i en setning. I tillegg til disse formelle kriteriene er det også slik at de største ordklassenes mest sentrale medlemmer har semantiske fellestrekk, f.eks. at prototypiske nomen, verb og adjektiv betegner henholdsvis ting, hendelser og egenskaper. Og i stor grad er det takket være dette at de fleste av de samme ordklassene går igjen i de fleste språk, og noen i alle, selv om ansvarsfordelingen mellom dem varierer, og f.eks. adjektivets oppgaver i noen språk løses av nomen eller verb i stedet. I enkelte sammenhenger, først og fremst i forbindelse med spesielle nominale og adjektiviske bøyningsformer av verbet, deriblant partisipper, er det nyttig å skille mellom "leksemklasse" og "ordformklasse", hvor sistnevnte er den som muliggjør bøyningsformens avvikende syntaktiske funksjon. Det er også vanlig å snakke om en todeling mellom "åpne" og "lukkede" ordklasser, avhengig av om de er store og lett får nye medlemmer, eller om de er små og bare unntaksvis utvides. Flere vanlige ordklasser som ikke er nevnt hittil, er adverb, preposisjoner, pronomen, determinativer, konjunksjoner, subjunksjoner og interjeksjoner, og forøvrig finnes det i en del språk også, mer sporadisk, enkelte klasseløse funksjonsord, ofte kalt "partikler".

Se Rot i stedet.

Ofte, og særlig i uformelle sammenhenger, synonymt med "leddstilling", men egentlig, og i bokstavlig forstand, snarere rekkefølgen av enkeltordene i en setning, potensielt uten hensyn til å holde ordene i samme frase samlet. Det siste er mulig i språk som tillater diskontinuerlige nomenfraser, og hvor ordene i en slik frase kan spres utover i setningen og flettes mellom ord fra andre fraser.

Omfatter alle hovedtrykk samt bitrykk som i en del språks klitikon, sammensetningsledd og affikser med samme prosodiske adferd som sammensetningsledd, plasseres etter samme regel uavhengig av om det realiseres som hovedtrykk eller bitrykk, mens øvrige bitrykk plasseres etter andre prinsipper. Ordtrykket, uavhengig av fonetisk realisering, er sentralt i definisjonen av det "prosodiske ordet".

Også kalt "rettskriving". Det som har å gjøre med staving og tegnsetting. Et relevant begrep er det "ortografiske ordet", som motsats til det prosodiske eller grammatiske.

Se Ortografi i stedet.

Uavbrutt enhet i henhold til språkspesifikke og konvensjonelle staveregler, dvs. i de fleste språk adskilt av mellomrom. Merk at det ortografiske ordet ofte er mindre enn det grammatiske, i språk hvor sammensetningsledd staves hver for seg. Dessuten har mange språk ingen egen tegnsetting for klitikon, som i stedet skrives enten sammen med vertsordet, eller på samme måte som prosodisk frie ord.

Motsatt av "underliggende form". Lydformen til et språklig uttrykk slik den ser ut etter anvendelsen av én eller flere fonologiske regler.

Setning syntaktisk overordnet en annen, dvs. som inneholder en leddsetning. Oversetningen selv kan forøvrig godt være leddsetning i en egen oversetning.

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med den harde ganen som passiv artikulator. Den aktive artikulatoren er da alltid "dorsal". Det palatale artikulasjonsstedet ligger bak det "postalveolare" og foran det "velare".

Betegnelse brukt på litt varierende måter, men typisk kort og ubøyelig funksjonsord, ofte, men ikke nødvendigvis klitisk, som ikke passer inn i noen av de definerte ordklassene i et språk.

Adjektivisk verbform med både adjektiviske og verbale grammatiske egenskaper, f.eks. markering av aspekt og stemme, men samtidig kasus i samsvar med kjernen i en nomenfrase. Avhengig av språk og hvordan begrepet defineres, fungerer partisippet som adjektiv utad, men som verb innad, i den syntaktiske strukturen, hvor det potensielt danner en større infinitt relativsetning, med egne argumenter og adjunkter. En mulig analyse er dermed at partisippene tilhører to forskjellige ordklasser samtidig - en "leksemklasse" og en "ordformklasse", hvorav leksemklassen betinger den indre leddsetningen, mens ordformklassen betinger den ytre funksjonen.

Om form som uttrykker en del av noe, dog ikke som en definert del av en helhet, men som "del av" kontra "hele". F.eks. partitivt objekt, som uttrykker at referenten bare delvis anfektes av hendelsen.

Også kalt "øvre". Det taleorganet som under uttalen av en spåklyd er mål for bevegelsen til den "passive" artikulatoren, og i kombinasjon med denne utgjør den aktuelle lydens "artikulasjonssted", dvs. åstedet for innsnevringen i talekanalen. Den passive artikulatoren er i de fleste tilfeller enten overleppa, for "bilabiale" lyder, overtenna, for "dentale" lyder, eller, oftest, en av de forskjellige delene av munntaket. Sistnevnte deles inn i gommen, for "alveolare" lyder, den harde ganen, for "palatale" lyder, den bløte ganen, for "velare" lyder" og drøvelen, for "uvulare" lyder. Når uttalen finner sted på skråningen mellom gommen og den harde ganen, kalles det "postalveolare" lyder. I en del språk finnes det også lyder hvor innsnevringen finner sted lenger bak i talekanalen, dvs. i svelget eller strupen, og disse kalles henholdsvis "faryngale" og "laryngale". Lydegenskaper som frembringes med innstillingen av stemmebåndene, kalles "glottale", og berører potensielt alle språklyder uavhengig av artikulasjonssted forøvrig, samtidig som det også finnes enkelte rene glottaler.

Motsatt av "aktiv stemme". Grammatisk trekk spesielt relevant for transitive verb, og hvis funksjon er å forfremme det passive argumentet fra objekt til subjekt, mens det aktive argumentet, altså det opprinnelige subjektet, enten fjernes eller nedgraderes til perifert argument, slik at uttrykket syntaktisk sett blir intransitivt. Egentlig er det nedgraderingen av subjektet, og ikke forfremmelsen av objektet, som er selve hovedsaken, noe som viser seg ved at det i en del språk er mulig å passivisere også intransitive verb, og slik danne subjektløse uttrykk. Parallelt med passive verb snakkes det også om passive setninger, eller, i ett ord, "passivsetninger".

Sette et verb eller en setning i passiv stemme, med de følger det måtte ha for den syntaktiske og morfologiske realiseringen av kjerneargumentene.

Betegnelse for kjerneargument med den semantiske rollen "patiens", eller, i litt videre forstand, med den mest "patiens-aktige" semantiske rollen, hos transitive verb realisert som subjekt i passiv stemme.

Motsats til "agens", og vanligvis ansett som en av de to mest sentrale semantiske rollene. Deltager som utsettes for eller frembringes av en handling, eller gjennomgår tilstandsendring, og som vanligvis realiseres som direkte objekt.

Grammatisk aspekt som uttrykker at en hendelse på en eller annen måte betraktes utenfra, som en lukket enhet på tidsaksen, dvs. at når den sies å inntreffe, er den dermed også avsluttet, slik at det ikke er mulig å plassere andre hendelser i det indre av dens varighet. En del språk skiller ganske enkelt mellom "perfektiv" og "imperfektiv", mens andre har flere forskjellige imperfektive aspekter. Forøvrig må perfektiven ikke forveksles med "perfektum", som den på noen måter er beslektet med, men som er logisk uavhengig og fint kan kombineres med begge verdiene av perfektivitet.

Grammatisk kategori med trekkene "perfektiv" og "imperfektiv".

Ikke konvensjonell betegnelse. Motsats til "kjerneargument".

Om språklig uttrykk bygd opp av flere ord, i kontekster hvor bruk av en morfologisk operasjon er et relevant alternativ. Det perifrastiske uttrykket kan være noe så enkelt som et hovedord ledsaget av en grammatisk partikkel, eller i stedet en større syntaktisk konstruksjon. Alternativet kan være leksemer, avledninger eller bøyningsformer, men ofte handler det om bøyninger, og når den betydningsmessige parallellen er sterk, kalles det aktuelle uttrykket gjerne "perifrastisk bøyning", selv om begrepet "bøyning" vanligvis forbeholdes formendringer innenfor rammen av ett enkelt ord. Det er nyttig å skille mellom på den ene siden "kategorisk" perifrase, hvor en gitt grammatisk kategori i et gitt språk alltid uttrykkes med flere ord, og på den andre siden "leksikalsk" eller "paradigmatisk" perifrase, hvor et uttrykk bestående av flere ord er påkrevd henholdsvis bare for bestemte leksemer eller for bestemte kombinasjoner av grammatiske trekk. Ved disse to sistnevnte typene har vi at de samme betydningene uttrykkes både med vanlig bøyning og med perifrastisk uttrykk, avhengig av kontekst, innenfor ett og samme språk. Kategorisk perifrase, derimot, er et relevant begrep mest i sammenligning på tvers av språk.

Om det som har med tillatelse å gjøre, enten som motsats til "kausativ", som handler om forårsakelse, eller som en undertype av det kausative, idet begge deler har med årsak og virkning å gjøre.

Se Grammatisk person i stedet.

Markering av grammatisk person, som regel ledsaget av tall. Hovedsaklig brukt om markering av subjektets, evt. også objektets eller objektenes, grammatiske person på verbet, potensielt i stedet for bruk av personlig pronomen.

Underklasse av pronomen. Uttrykker grammatiske personer, som regel i kombinasjon med tall, og gjerne med egne eiendomsformer. I tillegg er det vanlig at personlige pronomen har forskjellige kasusformer, med f.eks. en avvikende form til objekter og utfylling til preposisjoner, også i språk hvor det ikke finnes kasusmarkering av vanlige nomen.

Oral lukkelyd, eller en type oral lukkelyd. Brukes både som motsats til f.eks. ejektiver, og som fellesbetegnelse for dem alle.

Motsetningen mellom "positiv" og "negativ", "ja" og "nei", eller "sann" og "usann". Begrepet "polaritet" er bla. relevant i forbindelse med grammatisk nektelse, samt polare spørresetninger og svar på polare spørsmål.

Spørsmål der svaret er ment å være enten ja eller nei, ofte betegnet som "positivt" eller "negativt" svar. Utgjør en motsats til f.eks. "innholdsspørsmål" eller "disjunktive" spørsmål.

Polysemer er ulike, men historisk beslektede betydninger av samme leksem. Må ikke forveksles med "homonymer", som er leksemer med samme form men ubeslektet betydning.

Se Polysem i stedet.

Om det som har å gjøre med eiendom eller, i videre forstand, generell tilhørighet, være seg i form av pronomen, eiendomsfraser, eller verb eller konstruksjoner for eiendomsrelasjoner eller overdragelse av eiendom.

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med skråningen mellom gommen og den harde ganen som passiv artikulator. Den aktive artikulatoren er da alltid "koronal". Det postalveolare artikulasjonsstedet ligger bak det "alveolare" og foran det "palatale".

Artikulasjonsstedet, nærmere bestemt den passive artikulatoren, til konsonanter som uttales med tunga, enten tungespissen eller tungebladet, mot skråningen mellom gommen og den harde ganen, dvs. ikke rett bak fortenna, men litt lenger bak.

I utgangspunktet det som har å gjøre med samspillet mellom språklige uttrykk og deres utenomspråklige kontekst, både som en side ved et språk og beskrivelsen av det, og som et fagfelt innen språkvitenskapen. Pragmatikk er i så måte motsatsen til "semantikk", som i henhold til en vanlig definisjon handler om betydning uavhengig av kontekst. Innenfor pragmatisk teori kalles de to typene betydning henholdsvis "implikatur" og "eksplikatur". Imidlertid råder det ikke full enighet om grensedragningen mellom semantikk og pragmatikk, eller om hvorvidt pragmatikken defineres som en egen språkmodul eller bare som en gren av semantikken. En av grunnene til dette er at også språklige uttrykk hvis betydning, uavhengig av kontekst, overskrider det som har med sannhetsverdi å gjøre, og dermed det mest typisk semantiske, gjerne kalles "pragmatiske". Et eksempel er såkalte "pragmatiske roller" i setningens informasjonsstruktur. Som selvstendig fagområde er pragmatikken på den ene siden avgrenset av det semantiske, og på den andre siden av det "sosiolingvistiske", som handler om hvordan bruken og tolkningen av språklige uttrykk påvirkes av den større sosiale konteksten, f.eks. statusen til deltagerne i talehandlingen, og relasjonen mellom dem. Dette til forskjell fra det pragmatiske, som baserer seg på allmenne prinsipper uavhengig av varerende mellommenneskelige forhold.

Se Pragmatikk i stedet.

Den typen funksjon et ord eller en frase kan ha i setningens informasjonsstruktur, hvorav de viktigste rollene er "tema" og "fokus", som er å finne i mange setninger.

Betegnelse brukt på flere ulike måter, som regel med den fellesnevner at predikatet enten er eller omfatter verbet eller et annet ord med lignende funksjon i setningen, og særlig i eldre tider brukt om hele setningen unntatt subjektet. Innen generell logikk er et predikat derimot ethvert uttrykk, deriblant subjektet, som kan tildeles en sannhetsverdi, og som dermed språklig sett svarer til en hel setning.

Syntaktisk funksjon, nominal eller adjektivisk, for beskrivelse tilordnet et av kjerneargumentene i setningen i forbindelse med hendelsen betegnet av verbet. Noen verb, såkalt "uselvstendige", tar obligatorisk predikativ utfylling. Et spesialtilfelle i så måte er bindeverb, konvensjonelt kalt "kopula", som ikke har noen egenbetydning, men utelukkende tjener til å knytte subjektet til et predikativ, og dermed oppfylle kriteriet, i mange språk, om at enhver setning må ha et verb. Mange verb hvor predikativet ikke er obligatorisk kan likevel ta predikativt tillegg, ofte for tilstand som er til stede under hendelsen eller inntreffer som følge av den. Mens nomen vanligvis opptrer predikativt bare hos det spesielle bindeverbet, kan adjektiv mer generelt opptre både attributivt og predikativt, dvs. i to forskjellige funksjoner, skjønt enkelte leksemer er forenlige kun med den ene eller den andre av disse. Predikativt tillegg og predikativ utfylling kalles også henholdsvis "fri" og "bundet" predikativ, begreper som i denne betydningen også anvendes på adverbialer.

Leddsetning med predikativ funksjon, i praksis i form av et partisipp, dvs. infinitt relativsetning, med eller uten egne setningsledd.

Affiks som opptrer før rota.

Ordklasse hvis medlemmer står foran en nomenfrase, preposisjonens utfylling og markerer dens semantiske rolle, f.eks. i form av tid eller sted, eller dens relasjon til et annet nomen, f.eks. som biledd i eiendomsfrase. Det finnes et enormt spenn av mulige funksjoner en preposisjon kan ha. Preposisjoner kan med fordel ses i sammenheng med adverb, fordi medlemmer av de to ordklassene i en del tilfeller har lignende betydning, bare med og uten utfylling, nesten som transitive og intransitive verb, og avhengig av språk kan en del konkrete leksemer brukes på begge måter, ikke ulikt halvtransitive verb.

Om preposisjoner eller noe som har egenskaper til felles med disse.

Frase bestående av preposisjon pluss dens utfylling i form av en nomenfrase. Preposisjonsfraser, mange av dem adjunkter, opptrer både som egne setningsledd og som biledd i større nomenfraser.

Tempus for nåtidig hendelse.

Tempus for fortidig hendelse.

En orddanningsmekanisme er produktiv i den grad den fortsetter å frembringe nye leksemer. Det finnes flere forskjellige måter å definere produktivitet på mer presist, og et sentralt stridstema er da om det som skal telle er om de nye leksemene oppstår hyppig i forhold til antall eksisterende leksemer av samme type, eller snarere hyppig i forhold til nye leksemer av andre typer. De to alternativene favoriserer per definisjon ordanningsmekanismer med et henholdsvis lite eller stort antall eksisterende leksemer, med hensyn til hvor lett det er å oppfylle kriteriet. Dessuten kan en orddanningsmekanisme være underlagt f.eks. fonologiske, morfologiske eller semantiske utvalgsbegrensninger, og hvis disse begrensningene er store, virker de hemmende på produktiviteten. Forøvrig trekkes det ofte opp en motsetning mellom produktivitet og "kreativitet", hvor sistnevnte krever en mer bevisst anstrengelse, og ikke opererer spontant, samtidig som det anerkjennes en glidende overgang mellom de to fenomenene, og produktivitet beskrives av og til som regelstyrt kreativitet.

Se Produktiv i stedet.

Grammatisk ord med underspesifisert betydning som brukes til å erstatte et mer spesifisert leksikalsk ord eller frase. Proformene, som ikke samlet sett regnes som en egen ordklasse, inndeles etter hvilken ordklasse de kan erstatte, slik at vi har "pronomen" for nomen og nomenfraser, og "proverb" for verbfraser. I teorien også "pro-adverb", for adverbialer, typisk i form av adverb eller preposisjonsfraser, men denne betegnelsen er lite brukt, fordi klassen av adverb uansett inneholder mange mer eller mindre abstrakte funksjonsord. Pronomenene skiller seg forøvrig ut ved at de stort sett regnes som en egen ordklasse adskilt fra vanlige nomen.

Grammatisk aspekt som uttrykker at en hendelse betraktes som pågående, dvs. at det tidspunktet den sies å inntreffe, ikke sammenfaller med verken begynnelsen eller slutten av den. Progressiven gjør det mulig å plassere andre hendelser i det indre av hendelsens varighet, noe dette aspektet har til felles med andre "imperfektive" aspekter, men som her mer spesifikt er definert til å gjelde en forbigående dynamisk enkelthendelse. Litt av forutsetningen er altså at hendelsen er ment å ta slutt, og det er vanlig at progressiv enten ikke anvendes på statiske verb, eller evt. har den virkning at statiske eller tvetydig statiske og dynamiske verb påtvinges denne bestemte dynamiske tolkningen.

Grammatisk kategori for tilstedeværelse eller fravær av trekket "progressiv".

Grammatisk nomen med underspesifisert betydning som brukes til å erstatte et mer spesifisert leksikalsk nomen eller nomenfrase. Sentrale typer er personlige pronomen, spørreord og påpekende pronomen. Ofte regnes pronomen som en egen ordklasse, snarere enn som underklasse av nomen, og skiller seg gjerne fra disse ved at mange grammatiske trekk markeres suppletivt. Tradisjonelt har det til klassen av pronomen også blitt regnet det som i moderne språkvitenskap kalles "determinativer", som skiller seg fra pronomen ved at de modifiserer et nomen, og dermed er del av nomenfrasen i stedet for å erstatte den. Sammenblandingen skyldes trolig at det i mange språk kan være liten eller ingen forskjell mellom formen til et pronomen og formen til en determinativ med samme betydning.

Også kalt "suprasegmental fonologi". Undergren av fonologien. Handler om handler om fenomener større enn enkeltlyder, dvs. gjennom hele stavelser, ord, fraser og setninger, slik som trykk, tone og tonegang. Den minste enheten som kan tildeles trykk eller tone, sistnevnte i språk som har dette, er en hel stavelse, og reglene for trykkfordeling henviser til hele ord og fraser. Når det gjelder tonegang, er dette et fenomen beslektet med tone, men med hele fraser og setninger som sitt domene. En sentral enhet innen prosodien, og innen fonologien generelt, er det "prosodiske ordet", også kalt det "fonologiske ordet".

Se Prosodi i stedet.

Motsatt av "fri". Om ordform som ikke tar hovedtrykk, og dermed ikke kan uttales alene. Ensbetydende med "klitikon".

Motsatt av "bundet". Om ordform som tar eget hovedtrykk, og dermed kan uttales alene. En prosodisk fri ordform er med nødvendighet et eget prosodisk ord, men ikke alle prosodiske ord er prosodisk frie, ettersom f.eks. sammensetningsledd er egne prosodiske ord med hvert sitt ordtrykk, men må uttales sammen og har bare ett felles hovedtrykk.

Også kalt "fonologisk ord". Lydenhet som utgjør et eget domene for plassering av ordtrykk. Grensene mellom prosodiske ord sammenfaller ofte ikke med grensene mellom grammatiske ord, både fordi sammensetningsledd i mange språk er egne prosodiske ord, og fordi mange klitikon, som ofte anses som egne grammatiske ord, ikke er egne prosodiske ord, enten de er del av et større prosodisk ord sammen med vertsordet, eller bare opptrer som tilknyttet ledd i en større prosodisk enhet. I språk hvor sammensetningsledd er egne prosodiske ord, utgjør de hvert sitt domene for fonologiske regler, deriblant trykkplassering, men har gjerne likevel ett felles hovedtrykk, dvs. at det leddet som ikke bærer hovedtrykket i stedet har et bitrykk plassert etter samme regler. I mange språk må grensene mellom prosodiske ord sammenfalle med stavelsesgrenser, mens i andre språk kan en stavelse deles av to forskjellige prosodiske ord, dvs. at det prosodiske ordet kan være eller ikke være domene for oppstaving.

Grammatisk verb med underspesifisert betydning som brukes til å erstatte en mer spesifisert leksikalsk verbfrase, omtrent slik et pronomen kan erstatte et vanlig nomen. Merk imidlertid at til tross for navnet er det egentlig ikke slik at proverbet alene erstatter et verb, men snarere proverbet pluss et egnet pronomen som sammen erstatter en hel verbfrase på et eller annet nivå.

Motsatt av "durativ". Leksikalsk aspekt for verb eller hendelse uten varighet. Mange av dem, skjønt ikke alle, har riktignok rent fysisk en viss varighet, men uten at den er lang nok til å være psykologisk relevant. Punktuelle hendelser som også er ateliske, avhengig av teoretisk modell, kalles av og til "semelfaktive".

Også kalt "demonstrativ". Om ord, hovedsaklig pronomen, determinativer og adverb, hvis referent per definisjon er å finne i den språklige eller utenomspråklige konteksten, på en slik måte at de i ytterste instans kan ledsages av faktisk fysisk peking. Både da og ellers inneholder signaliserer det påpekende ordet typisk hvordan referenten på en grovmasket måte kan lokaliseres med hensyn til en av partene i talehandlingen, altså taleren eller lytteren, f.eks. nær den ene eller den andre, eller fjernt fra dem begge.

Relasjonen mellom et språklig uttrykk og dens referent. Ikke alle språklige uttrykk har referanse, og de som typisk har det, vanligvis de nominale og de verbale, kan også være ikke-referensielle, ofte kalt "generiske". I litteraturen skilles det av og til, men ikke alltid, mellom referanse og "denotasjon", hvor sistnevnte er betydningen til et uttrykk uavhengig av kontekst, og dermed det som bestemmer mengden av potensielle referenter. Denotasjon og referanse kalles også "intensjon" og "ekstensjon".

Ting eller fenomen, konkret eller abstrakt, hendelse e.l, som et språklig uttrykk, vanligvis nominalt eller verbalt, i den enkelte kontekst viser til ute i den virkelige verden, eller i en i det minste forestilt utenomspråklig verden.

Om f.eks. pronomen, verb eller syntaktisk konstruksjon kjennetegnet av at en deltager i en hendelse har samme referent som en annen deltager, f.eks. at objektet lik subjektet, for det tilfelle at noen gjør noe mot seg selv. Vanligvis ligger antesedenten på samme setningsnivå, men det finnes også langtrekkende refleksiver med såkalt "logoforisk" referanse, definert av at antesedenten ligger i en overordnet setning. Mange språk har refleksive avledninger eller bøyninger.

Pronomen som typisk opptrer som objekt koreferensielt med subjektet, og uttrykker at noen utfører en handling mot seg selv.

Leddsetning med en del av de samme syntaktiske mulighetene som adjektiv, dvs. at den modifiserer betydningen til kjernen i en nomenfrase. Finitte relativsetninger dannes i mange språk ved hjelp av relativ subjunksjon eller relativt pronomen, og en sentral parameter er det enkelte språks strategi for å representere frasekjernen og dens grammatiske rolle på innsiden av leddsetningen. Finitte relativsetninger er alltid attributive, men de infinitte, som dannes med partisipper av verbet, kan også opptre predikativt.

Pronomen hvis funksjon er å signalisere en relativsetning, og samtidig representere frasekjernen og dens grammatiske rolle på innsiden av denne. I så måte er et relativt pronomen et pronomen som samtidig har egenskaper til felles med subjunksjonene.

Den delen av en setnings informasjonsstruktur som ikke er "tema", og som dermed i en eller annen grad er eller bidrar til formidlingen av ny informasjon. Et rema inneholder ofte ett eller flere "fokus", som er et sterkt fremhevet syntaktisk ledd.

Pronomen som typisk opptrer som objekt koreferensielt med subjektet, og uttrykker at en handling er gjensidig mellom flere parter, f.eks. at noen gjør noe med eller mot hverandre.

Hovedsaklig om et biledd til et nomen, være seg om en determinativ eller et adjektiv i en nomenfrase, eller om det andre nomenet i et sammensatt ord, når det aktuelle bileddet tjener til å avgrense mengden av mulige referenter. De samme typene biledd kan i enkelte sammenhenger også opptre ikke-restriktivt, noe som betyr at de ikke påvirker kjernens referanse, men snarere bare bidrar med en beskrivelse.

Den delen av en ordform som ikke er bøyninger eller avledninger, eller, sagt på en annen måte, den delen av en leksemstamme som ikke er avledninger, og følgelig den mest unike delen av ordet. I ikke-konkatenativ sammenheng er rota rettere sagt den formen som fantes forut for anvendelsen av noen som helst morfologisk operasjon.

Lydformen til en morfologisk rot, og lik stammen til et rotord.

Spesiell klasse av konsonanter, til dels på tvers av både artikulasjonssteder og artikulasjonsmåter, som i utgangspunktet har til felles at de typisk symboliseres med bokstaven "R" i det latinske alfabetet. Det er vanskelig eller umulig å definere rotikonene som en naturlig artikulatorisk klasse, men de er generelt ansett for å ligne intuitivt på hverandre, og fyller ofte beslektede roller i det fonologiske systemet på tvers av språk. Blant mulige artikulasjonsmåter finner vi "flikk eller flapp" og "trill", som er egne for rotikon.

Om rotikon eller noe kjennetegnet av rotikon.

Nominalt rotord.

Uavledet leksem, dvs. hvis stamme er selve rotformen.

Verbalt rotord.

Vokal uttalt med rundede lepper, noe som i praksis forlenger den fremre delen av talekanalen slik at overtonene blir mørkere. I språk uten mange forskjellige vokaler det vanlig at de bakre er rundede og de fremre urundede, fordi dette forsterker kontrasten mellom dem, og når samme vokal foreligger i både rundet og urundet utgave, er den oftest en av de fremre.

Grammatisk kategori for forholdet mellom flere nivåer av en gradérbar egenskap, sistnevnte vanligvis, men ikke nødvendigvis, betegnet med et adjektiv. Med "grad" menes, litt misvisende, ikke trinn langs en skala, men hvorvidt et nivå er høyere enn et annet, eller om det ikke er noen forskjell. Ved "komparativ" eller "ekvativ" går sammenligningen mellom to adskilte referenter, evt. mellom en referent og et kontekstuelt forventet nivå, mens ved "superlativ" velges én referent ut fra en større gruppe.

Også kalt bare "sammensetning". Ord bestående av deler, kalt "ledd", som i seg selv er egne ord, dvs. at stammen av et sammensatt ord består av flere delstammer. Sammensetting anvendes først og fremst innen orddanning, og gir da leksemer bestående av mindre leksemer. De fleste typene består av nøyaktig to ledd, kalt "forledd" og "etterledd", som også selv kan være sammensetninger, slik at vi får en nestet betydningsstruktur, om enn i praksis sjelden med flere enn to nivåer. Leddstrukturen i sammensatte ord sammenlignes gjerne med den i fraser, og også en del typer sammensetninger deles opp i "kjerne" og "biledd". En del ord kan ha en egen, litt avvikende, form til bruk som sammensetningsledd, særlig som forledd, som regel ved hjelp av et affiks, kalt "interfiks", mellom de to leddene, skjønt enkelte teoretikere uansett velger å analysere denne prosessen ikke som affigering, men som stammeallomorfi. I mange språk skjelnes sammensatte ord ganske lett fra fraser, i kraft av felles hovedtrykk, kanskje også felles domene for andre fonologiske regler, slik som vokalharmoni, eller hvis ingen selvstendige ord av de aktuelle typene kan settes inntil hverandre og slik utgjøre en gyldig frase, mens i andre språk må man i stedet se på syntaktiske egenskaper, slik som at leddene ikke kan skilles fra hverandre eller utvides, og at de aldri samsvarbøyes. Hva bøyninger angår, anvendes de alltid enten på kjernen eller på sammensetningen som helhet, og betydningsmessig er bileddet alltid generisk, men sistnevnte forekommer også i syntaktiske fraser.

Se Sammensatt ord i stedet.

Delstamme i et sammensatt ord.

Dannelsen av sammensetninger, dvs. sammensatte ord.

Se Samsvarsbøying i stedet.

Når bøyingen av et ord eller en frase ikke har noen annen funksjon enn å avspeile bestemte egenskaper ved et annet ord eller frase det står i et syntaktisk forhold til, være seg kjerne eller biledd, og som ikke nødvendigvis selv markeres for det aktuelle grammatiske trekket, eller på samme måte, selv om dette heller ikke er uvanlig.

Hvorvidt noe er sant eller usant. I en del språklige sammenhenger er det interessante ikke bare hva som er sannhetsverdien til et utsagn, men også hvilken del av betydningen som har sannhetsverdi og hvilken som handler om forholdet mellom denne og konteksten. Dette avspeiles f.eks. av skillet mellom "semantikk" og "pragmatikk".

Minste relevante enhet som fremkommer ved lineær oppdeling, også kalt "segmentering", av en lydform, innen fonologi eller morfologi, da henholdsvis enkeltlyder, dvs. "lydsegmenter", eller morfologiske bestanddeler, sistnevnte hovedsaklig i form av "morfemer".

Det som har å gjøre med betydningen til språklige uttrykk, både som en side ved et språk og beskrivelsen av det, og som et fagfelt innen språkvitenskapen. Semantikken omfatter det meste av det de fleste intuitivt anser som betydningen til ord og uttrykk, men står også potensielt i et motsetningsforhold til "pragmatikk". Avhengig av teoretisk modell, omfatter semantikken enten alle typer betydning som er uavhengige av kontekst, eller, i litt snevrere forstand, utelukkende det som har sannhetsverdi. Uansett definisjon, regnes det som gjenstår som pragmatikk, skjønt det ikke råder enighet om hvorvidt sistnevnte bør defineres som en egen språkmodul eller bare som en gren av semantikken. Semantikken skiller seg fra mer tekniske språkmoduler som fonologi, morfologi og syntaks, idet den handler direkte om nettopp det som er kjernen i det hele, nemlig å uttrykke betydning. Så selv om de andre modulene også har en del intern logikk uavhengig av dette, får de i siste instans sin verdi gjennom formidlingen av det semantiske. Og i seg selv er semantikken også et stort fagområde for utforsking av mulighetsrommet for koding av den menneskelige forestillingsverden, dvs. hvilke begreper som kan uttrykkes i språk, og hvilke typer relasjoner som kan gjelde mellom dem. Det går derfor et nyttig skille mellom det semantiske og det "konseptuelle", hvor sistnevnte er det utenomspråklige som språkets leksikon og grammatikk modellerer.

Se Semantikk i stedet.

Også kalt "tematisk rolle". Forholdet mellom hendelsen betegnet av et verb og den enkelte deltager i hendelsen, uavhengig av hvordan den aktuelle deltageren uttrykkes i setningen. Semantiske roller tildeles gjennom det enkelte verbs argumentstruktur, og realiseres deretter syntaktisk og morfologisk gjennom såkalte grammatiske roller. Eksempler på rollebetegnelser, om vi ser bort fra de rent lokative, er "agens", "patiens", "stimulus", "opplever" og "benefaktiv". Utvalget av semantiske roller er ikke nødvendigvis naturgitt, men representerer nyttige og generelle abstraksjoner over den konseptuelle strukturen som tross alt er unik fra verb til verb. Selv om en del rollebetegnelser er forholdsvis konvensjonelle i litteraturen, råder det ikke enighet om hvilken inndeling som er den beste, og avhengig av teoretisk modell kan én og samme deltager potensielt inneha flere forskjellige roller samtidig.

Om funksjonsord med veldig underspesifisert egenbetydning, blottet for innhold utover det helt abstrakte. Betegnelsen er mest aktuell i forbindelse med proformer, som naturlig sammenlignes med innholdsord av samme klasse.

Om ord eller mindre morfologisk bestanddel uten noen identifisérbar betydning, som opptrer bare av hensyn til den øvrige morfologiske eller syntaktiske strukturen.

Enten om verb eller hendelse som inntreffer bare én gang, uten gjentagelse, eller om gjentagbar hendelsestype uten psykologisk relevant varighet. Semelfaktive hendelser er punktuelle, men hvorvidt de er å anse som teliske eller ateliske, eller om dette skillet i det hele tatt er relevant her, råder det ikke enighet om, selv om gjentagbarheten er et mulig argument for å analysere semelfaktivene som ateliske, og dermed som motsats til andre typer punktuelle hendelser.

Vokal som ikke er verken "fremre" eller "bakre", men midt i mellom.

Den største mulige enheten i en syntaktisk struktur. Potensielt en "setningskjede" bestående av flere sideordnede "hovedsetninger", hver i sin tur bygd opp av fraser og evt. "leddsetninger". En ytring består typisk av minst én setning, selv om også setningsfragmenter og interjeksjoner kan opptre som selvstendige ytringer. De syntaktiske leddene på høyeste nivå i setningen kalles "setningsledd". Både hoved- og leddsetninger er av forskjellige grammatiske typer, kalt "setningstyper", klassifisert etter den språkhandlingen de assosieres med. Hva leddsetninger angår, går det forøvrig et grunnleggende skille mellom "finitte" og "infinitte" leddsetninger, avhengig av om de er bygd opp rundt et finitt eller infinitt verb.

Adverb som modifiserer hele setningen, snarere enn bare et av leddene i den, f.eks. i form av nektelse. Andre setningsadverb uttrykker f.eks. talerens holdning til innholdet i setningen, eller relasjonen mellom denne og forrige setning, dvs. tekstbinding.

Kjede av flere sideordnede hovedsetninger.

Når et setningsledd hentes opp fra en leddsetning til hovedsetningen, for å tematiseres eller fokuseres der, til tross for at det er i leddsetningen det har sin syntaktiske funksjon.

Ledd på høyeste nivå i en setning, klassifisert i henhold til sin syntaktiske funksjon, hovedsaklig med status som "subjekt", "finitt" eller "infinitt" verbal, "direkte" eller "indirekte" objekt, "adverbial" eller "predikativ". Flere av funksjonene er oppkalt etter den ordklassen de typisk eller nødvendigvis fylles av, og i samme stil omtales subjektet og objektene gjerne med en fellesbetegnelse som de "nominale" setningsleddene. Avhengig av språk og teoretisk modell kan det finnes opptil flere nivåer av verbfraser, som i siste instans inneholder hele setningen unntatt subjektet, men i tradisjonell sammenheng er det en flatere stuktur som ligger til grunn for klassifiseringen av setningsleddene.

Forsterket hovedtrykk som brukes til å fremheve et ledd i setningens informasjonsstruktur.

Kjennetegnet av bestemte grammatiske egenskaper, og konvensjonelt knyttet til en bestemt språkhandling. Eksempler er "utsagnssetning", "bydesetning" og "spørresetning".

Undertype av "frikativ". Konsonant hvor luftstrømmen går mellom sammenbitte tenner, noe som gjør den kraftigere og lysere enn vanlige frikativer.

Motsats til "underordning". Når flere syntaktiske ledd sammen fyller én syntaktisk funksjon, som regel adskilt av en konjunksjon. Teknisk sett innebærer dette at leddene inngår som bestanddeler i et større, overordnet ledd, men forskjellen fra underordning er at leddene her er av samme type, når vi ser bort fra den mellomliggende konjunksjonen.

Noe uformell og unøyaktig fellesbetegnelse for nasaler, likvider og approksimanter, eller, i videre bruksmåte, også vokaler og halvvokaler, som alle kjennetegnes av en ganske uhindret luftstrøm, uten stans eller friksjon. Merk at evt. frikative lateraler holdes utenfor. Når det gjelder nasalene, blokkerer de riktignok luftstrømmen, men bare slik at den omdirigeres og går gjennom nesa i stedet for gjennom munnen.

Om referansen til et nomen, når referenten har en ikke-vilkårlig identitet, uavhengig av hvorvidt den faktisk er identifisérbar for samtalepartnerne. Relevant for ubestemte nomen, hvor referenten ikke er felles identifisérbar for både taler og lytter, og potensielt ikke for noen av dem. For bestemte nomen, derimot, er spesifisitet irrelevant, fordi en referent som er felles identifisérbar per definisjon må ha en ikke-vilkårlig identitet. Merk at spesifisiteten til et nomen påvirkes av faktorer som tempus, aspekt og modus, samt nektelse, fordi spesifikk referanse forutsetter at setningen uttrykker en hendelse som på en eller annen måte er ferdig realisert forut for taletidspunktet.

Se Spesifikk i stedet.

Det taleren forsøker å gjøre ved hjelp av et språklig uttrykk, f.eks. befale, spørre, fortelle, ønske eller opplyse. Bestemte språkhandlinger er ofte konvensjonelt knyttet til bestemte setningstyper, som igjen kan være knyttet til bestemte moduser, men avhengig av den utenomspråklige konteksten, er det også ofte mulig å utføre en gitt språkhandling ved hjelp av en annen setningstype enn den konvensjonelle. I sammenheng med nettopp konvensjonelle setningstyper er det noen ganger nyttig å skille mellom "direkte" og "indirekte" språkhandlinger, hvor sistnevnte egentlig ikke er en språkhandling i seg selv, men gjengivelsen av den, uttrykt ved hjelp av en type leddsetning, f.eks. "indirekte utsagnssetning" for gjengitt tale.

Spørrende proform, dvs. proform brukt til å lage innholdsspørsmål, hvor svaret er ment å være en frase som kan erstatte denne proformen, eller en setning som inneholder en slik frase.

Setningstype som brukes til å spørre om noe. Et sentralt skille går mellom "innholdsspørsmål" og "polare spørsmål".

Den delen av et ord som er felles for et antall lengre ord, være seg avledninger eller bøyningsformer. En undertype av sistnevnte er "leksemstamme", som er felles for alle ordformene av et leksem, og som også er den som danner utgangspunkt for evt. videre avledning. Ordet "stamme" alene brukes ofte synonymt med nettopp "leksemstamme", men er egentlig relativ, og kan brukes så vel i denne betydningen som snevrere, f.eks. om en orddel felles for et sett av bøyninger i den lagvise oppbygningen av en ordform. Betegnelsen "stamme" foretrekkes ofte brukt mest innen bøying, og ikke like mye innen avledning, og forutsetter uansett at de morfologiske operasjonene er i alle fall delvis konkatenative, noe avledninger ofte er i litt mindre grad enn bøyninger. Innen ikke-konkatenativ morfologi snakkes det i stedet om "base". Det samme gjelder ved analyse av det rent semantiske slektskapet mellom leksemer, hvor basen, mer i noen språk enn i andre, ikke nødvendigvis er morfologisk enklere, dvs. at den semantisk relasjonen mellom to formelt sett like komplekse leksemer potensielt er slik at det ene er avledet av det andre.

Også kalt "stativ". Motsatt av "dynamisk". Leksikalsk aspekt for verb eller hendelse som forblir uforandret gjennom sin varighet, og som dermed gjerne kalles "tilstand".

Grunnleggende fonotaktisk og prosodisk enhet. Bygd opp rundt en språklyd, stavelsens "kjerne", som kan uttales alene, omgitt av alt fra ingen til flere forutgående eller etterfølgende lyder som selv ikke har denne egenskapen. Kjernen er som regel en vokal, men såkalte "stavelsesbærende" konsonanter finnes også. Evt. lyder før og etter kjernen, omtalt som henholdsvis "opptakt" og "koda", er alltid konsonanter, skjønt såkalte "havvokaler" fonetisk sett er som vokaler. Enheten bestående av kjerne og koda utgjør stavelsens "rim", og har stor betydning innen bla. lyrikk. Nøyaktig hvor grensa mellom to stavelser går, varierer til en viss grad mellom språk, samt potensielt også innad i språk, påvirket av morfologisk struktur, og viser seg bla. når taleren naturlig deler opp uttalen av et ord i henhold til en rytme. Til tross for stavelsesbegrepets intuitive sider, er det ikke helt enkelt å gi noen presis fonetisk definisjon, men mye handler, riktignok med visse unntak, om at kjernen er det mest "sonore" segmentet, dvs. det med størst lydvolum i forhold til uttalens kraft, og at de minst sonore segmentene i opptakt og koda utgjør stavelsens yttergrenser.

Om språklyd som opptrer som kjerne i en stavelse. Vanligvis en vokal, men mange språk har også stavelsesbærende konsonanter, da vanligvis sonoranter.

Også kalt bare "kjerne". Det eneste segmentet som alltid er obligatorisk, og som resten av stavelsen er bygd opp rundt. Kjernen er vanligvis en vokal, men det finnes også "stavelsesbærende" konsonanter.

Også kalt "diatese". Grammatisk kategori som handler om hvilket av verbets kjerneargumenter som er subjekt. "Aktiv" stemme er standard, mens "passiv" stemme markerer at subjektet er lik det opprinnelige objektet. Typisk kan det opprinnelige subjektet da valgfritt uttrykkes som perifert argument, markert med preposisjon. Avhengig av språk og hvordan man velger å definere begrepet, kan også enkelte andre valensendrende operasjoner falle inn under begrepet "stemme", men da helst forutsatt at det som endres ikke er argumentenes semantiske roller, bare deres grammatiske avbildning.

Se Stemme i stedet.

Om språklyd som uttales med vibrerende stemmebånd. Alle vokaler er per definisjon stemte, så denne betegnelsen er i praksis nyttigst for konsonanter, hvorav særlig plosiver og frikativer er tilbøyelige til å finnes i både en stemt og en ustemt utgave, mens nasaler og approksimanter nesten alltid er bare stemte.

Motsatt av "fallende". Diftong bestående av halvvokal pluss vokal, dvs. med kjernen sist.

Den semantiske rollen til en deltager som er gjenstand for en tanke, følelse, sansning e.l, og som i så måte utgjør motsatsen til en "opplever".

Grammatisk rolle med privilegerte syntaktiske egenskaper, som varierer mellom språk, men typisk omfatter personbøyninger hos verbet, og mulighet for koreferanse mellom side- eller underordnede setninger. Uttrykker hos intransitive verb det eneste kjerneargumentet, og hos transitive verb i utgangspunktet det aktive argumentet, men i mange språk kan rollene byttes om ved hjelp av stemmeveksling. Subjektet er ofte tema i setningens informasjonsstruktur, men ikke nødvendigvis, så det er viktig å holde subjektet som grammatisk rolle adskilt fra både semantiske og pragmatiske roller. Motivet for å velge et utypisk argument som subjekt i en setning, er som regel enten syntaktisk, eller fordi den aktuelle referenten er psykologisk fremtredende, eller begge deler, ettersom disse hensynene gjerne sammenfaller. Avhengig av språk og teoretisk modell, kan subjektet identifiseres som det av verbets argumenter som ikke er underordnet verbfrasen, men det råder ikke enighet om dette.

Tradisjonelt også kalt "underordnende konjunksjon". Ordklasse hvis funksjon er å innlede leddsetninger, og som derfor kan underklassifiseres etter disses syntaktiske funksjon i oversetningen, nærmere bestemt "relativ" subjunksjon for relativsetninger, "nominal" subjunksjon for nominalsetninger og "adverbial" subjunksjon for adverbialsetninger.

Om subjunksjoner eller noe som har egenskaper til felles med disse. F.eks. er et subjunksjonalt setningsledd, ofte forkortet til bare "subjunksjonal", enten en faktisk subjunksjon eller et spørreord eller et relativt pronomen, som har til felles med subjunksjonene at de kan innlede leddsetninger, samtidig som de har en syntaktisk funksjon innad i leddsetningen.

Vanlig modus i mange språk, som oftest, skjønt ikke utelukkende, brukes i leddsetninger. Uttrykker at en hendelse på en eller annen måte er uviss, da gjerne fremtidig, eller på annen måte ikke helt faktisk, f.eks. fordi den er underordnet en betingelse eller nektelse, fordi den uttrykker en indirekte språkhandling, eller fordi den er gjenstand for følelser som f.eks. håp, ønske eller frykt. Subjunktiv modus brukt i hovedsetninger har gjerne en funksjon beslektet med imperativens, og i noen språk kreves subjunktiv til det benektede motsvaret til setninger i imperativ modus. Subjunktivens bruksmåter og mulige betydninger varierer stort både på tvers av språk og innad i det enkelte språk.

Vanlig synonym for "nomen", når sistnevnte ikke brukes som fellesbetegnelse for substantiv og adjektiv eller for substantiv og pronomen.

Affiks som opptrer etter rota.

Sammenligningsgrad som uttrykker at én av et antall referenter har høyere nivå av en egenskap enn alle de andre.

Se Suppletivisme i stedet.

Når to allomorfer enten ikke ligner på hverandre i det hele tatt, eller i det minste ligner veldig lite. Disse to undertypene kalles henholdsvis "sterk" og "svak" suppletivisme, og både overgangen mellom de to og skillet mellom suppletive og fonologiske allomorfer er et gradsspørsmål. Poenget er imidlertid at mens det hos fonologiske allomorfer, være seg "automatiske" eller "morfofonologiske", er mulig å beskrive formvekslingen ved hjelp av ett eller noen få fonetiske trekk, er forskjellen hos suppletive allomorfer mye dypere, og berører gjerne et større antall lydsegmenter. Dermed er sammenhengen mellom den betingende konteksten og de konkrete lydformene veldig lite intuitiv. Forskjellige forfattere imidlertid strides om hvorvidt bare bøyninger kan være suppletive, eller også avledninger, fordi det innen avledning uansett ofte finnes konkurrerende morfemer med delvis overlappende betydning, slik at man der ikke har helt det samme behovet for å regne med allomorfer, hvis det ikke er åpenbart at de aktuelle formene er beslektet med hverandre.

Det som har å gjøre med hvordan ord kombineres til fraser og setninger, både som en side ved et språk og beskrivelsen det, og som et fagfelt innen språkvitenskapen. Sentralt i menneskelige språk, og derfor i syntaktiske modeller, er hvordan lineære sekvenser av ord får sin betydning gjennom komplekse hierarkiske strukturer, signalisert av både rekkefølge, bøyninger og det enkelte ords definerte betydning. Enhetene i den syntaktiske strukturen er både ord, fraser og underordnede setninger, som derfor med en fellesbetegnelse kalles "ledd", og det er vanlig å snakke om setningens "frasestruktur" eller "leddstruktur". Den hierarkiske leddstrukturen avspeiler, delvis avhengig av teoretisk modell, en syntaktisk "funksjonsstruktur" basert på abstrakte relasjoner mellom leddene, som i sin tur uttrykker en rent semantisk struktur. Grensedragningen mellom ord og fraser, og dermed mellom syntaks og morfologi, kompliseres av eksistensen av både klitikon og sammensatte ord, som, avhengig av språk, ofte har egenskaper som plasserer dem i gråsonen henholdsvis mellom ord og bøyninger og mellom ord og fraser. Forøvrig har mange forsøkt å trekke paralleller mellom syntaks og morfologi, inspirert av at inndelingen av ord i morfemer, samt inndelingen av sammensatte ord i ledd, ofte representerer en hierarkisk struktur ikke helt ulik den man finner i en sammensatt frase. Imidlertid fungerer denne analysen bedre i forbindelse med avledninger enn bøyninger, og forutsetter at de morfologiske operasjonene er konkatenative.

Se Syntaks i stedet.

Ofte brukt som synonym til "grammatisk relasjon", også kalt "grammatisk rolle", men egentlig mye videre enn som så. Representerer vanligvis en konvensjonelt bestemt klassifisering av syntaktiske ledd på et nyttig abstraksjonsnivå, i første rekke av setningsleddene i henhold til hvilken ordklasse de typisk fylles av, slik at vi har f.eks. "nominale", "verbale" og "adverbiale" ledd. I andre rekke har vi en underinndeling av de nominale setningsleddene i henhold til deres grammatiske rolle, hovedsaklig "subjekt" og "objekt", og av adjektiviske ledd i henhold til typen modifisering de uttrykker, nærmere bestemt "attributive" og "predikative", hvor sistnevnte er et setningsledd som også kan være nominalt. I veldig abstrakte teoretiske sammenhenger omfatter begrepet "syntaktisk funksjon" også overordnede klassifiseringer som f.eks. "kjerne" og "biledd" i en frase, dvs. i henhold til en hvilken som helst type syntaktisk relasjon, men dette ligger fjernt fra vanlig bruksmåte.

Hvilket som helst definérbart mønster for ordning av ord, fraser og setninger i et språk, f.eks. eiendomsfraser eller relativsetninger.

Ledd i en syntaktisk struktur, til forskjell fra f.eks. "sammensetningsledd".

Må ikke forveksles med "grammatisk relasjon", også kalt "grammatisk rolle", som er et beslektet begrep, men ikke helt det samme. Betegner i videst mulig forstand den relasjonen som måtte gjelde mellom leddene i en syntaktisk struktur. En syntaktisk relasjon kan f.eks. være den mellom kjerne og biledd i en frase, eller mellom kjerne og en bestemt type biledd, f.eks. et modifiserende et. Nøyaktig hvor mange forskjellige grunnleggende syntaktiske relasjoner som finnes, er gjenstand for debatt.

Inndelingen av en setning eller frase i mindre enheter, i form av ord, fraser eller side- eller underordnede setninger. Den syntaktiske strukturen inneholder informasjon om hvilke ord som hører sammen i fraser, og hvilke fraser som hører sammen i større fraser, samt disse "leddenes" relasjon til hverandre.

Metaspråklig begrep som omfatter en "taler", en "lytter" og kommunikasjonen mellom dem. De to partene i talehandlingen opptrer ofte som referenter i språklige uttrykk, gjennom personlige pronomen og evt. personbøyninger hos verbet, og omtales da, sammen med en evt. utenforstående part, som "grammatiske personer". I tillegg tjener de som forankring for såkalt "deiktisk referanse".

Passasjen for luftstrømmen fra lungene regnet fra stemmebåndene og oppover, dvs. strupen og svelget, etterfulgt av enten munnhulen eller nesehulen, for henholdsvis "orale" og "nasale" språklyder.

Grammatisk kategori som uttrykker antallet referenter, typisk med trekkene "entall" og "flertall", men i en del språk også "totall" og til og med "tretall", samt den mer omtrentlige verdien "fåtall", også kalt "paukal". Markeres så vel på nomen og evt. samsvarende adjektiv og determinativer, som på verb, sistnevnte i sammenheng med bøyninger for grammatisk person, og da gjerne markert kumulativt sammen med disse.

Grammatisk kategori med trekkene "telisk" og "atelisk".

Motsatt av "atelisk". Leksikalsk aspekt for verb eller hendelse som per definisjon omfatter en obligatorisk måloppnåelse, i form av en ny tingenes tilstand, og som derfor kjennetegnes av at hvis de avbrytes for tidlig, er det ikke mulig å si at hendelsen har funnet sted. Og fordi den defineres av resultatet den leder mot, kan den ikke på meningsfullt vis gjentas eller forlenges.

På mange måter motsats til "fokus". Den pragmatiske rollen til et setningsledd som resten av setningen sier noe om, og som dermed tjener som en slags forankring i setningens informasjonsstruktur, uavhengig av om referenten er kjent fra før, dvs. at også f.eks. ubestemte nomenfraser kan være tema.

Det å gjøre et ord eller en frase til tema i setningen.

I utgangspunktet et rent semantisk begrep, for det som har å gjøre med tid og plassering av hendelser langs tidsaksen. På mange måter, både teoretisk og ofte også praktisk, tett forbundet med det "lokative", fordi tidsbegreper ofte forstås med henvisning til rent fysiske relasjoner, og i mange språk er kodet med samme eller beslektede former. I snevrere forstand utgjør det "temporale" en motsats til det "aspektuelle", for fenomener knyttet til den grammatiske kategorien "tempus" kontra "aspekt".

Verbal bøyningskategori som uttrykker plasseringen av hendelsen langs tidsaksen, med verdier som "presens", "preteritum" og "futurum", for henholdsvis nåtid, fortid og fremtid.

Når en avledningsmekanisme anvendes baklengs, dvs. i motsatt retning av det vanlige, og slik danner et nytt ord med enklere betydning.

Også kalt "adjunkt". Motsats til "utfylling". Valgfritt og tilfeldig biledd, dvs. ikke bestemt av det konkrete leksemet som utgjør frasekjernen. Verbets tillegg kalles gjerne "adjunkter" også av forfattere som ikke bruker denne betegnelsen om andre typer tillegg.

Ikke konvensjonell betegnelse. Brukes både som motsats til "menneske", og, avhengig av kontekst, generelt om det som betegnes av nomen, være seg menneske, gjenstand, sted osv.

Formenhet uten betydning, dvs. "semantisk tom", og som derfor ikke representerer noe morfem. Må ikke forveksles med "nullmorf". Selv om tomme morfer mangler betydning, er de ofte påkrevd av formsystemet, f.eks. som felles ledsager til et sett av forskjellige morfemer.

Også kalt "intonasjon". Stemmeleiets kontinuerlige forandring gjennom en setning, som uttrykk for bla. setningsstruktur, følelser og språkhandlinger, deriblant, i mange språk, markering av spørsmål kontra utsagn, samt f.eks. foranstilt leddsetning.

Hvorvidt et verb eller en setning tar direkte objekt, og i tilfelle hvor mange. Vi skiller mellom "transitive" og "intransitive" verb, for verb henholdsvis med og uten objekt, med en underinndeling av de transitive i "monotransitive" og "ditransitive", for henholdsvis ett og to objekter.

Et som tar ett eller flere objekter. Også en hel setning kan kalles transitiv hvis den er bygd opp rundt et transitivt verb.

Se Fonologisk transkripsjon i stedet.

Når en morfologisk operasjon, evt. bare ren konvertering, endrer basens ordklasse.

Se Grammatisk person i stedet.

Grammatisk person med verken taleren eller lytteren blant referentene.

Når en stavelse gjøres mer fremtredende enn en annen ved hjelp av mer energisk artikulasjon, typisk gjennom økt volum og lengde, men også potensielt høyere tone. Fonetisk sett går det viktigste skillet mellom "hovedtrykk" og "bitrykk", førstnevnte sterkere enn sistnevnte. Stavelser med og uten trykk kalles henholdsvis "trykksterke" og "trykksvake", mens de av de trykksterke stavelsene som tar hovedtrykk, snarere enn bitrykk, kalles "betonte". Vanligvis er det nøyaktig ett hovedtrykk per prosodiske ord, og opptil flere bitrykk, men i forbindelse med klitikon, sammensetningsledd og evt. affikser med samme prosodiske adferd som sammensetningsledd, kan flere prosodiske ord ha ett felles hovedtrykk. Imidlertid har hvert av dem likevel et selvstendig "ordtrykk" som plasseres etter samme regel uavhengig av om det realiseres som hovedtrykk eller bitrykk, mens øvrige bitrykk plasseres etter andre prinsipper. Det er altså et visst misforhold mellom fonetisk og strukturell inndeling av trykktyper. På nivået over ordtrykket har vi "setningstrykk", som er en forsterket utgave av ett eller flere av hovedtrykkene, brukt til å fremheve ledd i setningens informasjonsstruktur, og til uttrykk for kontrast brukes gjerne et ekstra sterkt setningstrykk. Trykkfordelingen er i mange språk, om enn i større grad for hovedtrykk enn for bitrykk, delvis leksikalsk bestemt, gjennom den historiske utviklingen av språket, mens den i andre språk styres helt automatisk av fonetiske regler.

Motsatt av "trykksvak". Stavelse som tar trykk, være seg hoved- eller bitrykk. Må ikke forveksles med "betont" stavelse, som bare gjelder hovedtrykk.

Motsatt av "trykksterk". Stavelse som ikke tar trykk.

Også kalt "lang". Motsatt av "lett". Stavelse som ender på lang vokal eller på konsonant, dvs. at kjernen er lang eller etterfulgt av koda. Avhengig av dette er tunge stavelser henholdsvis åpne eller lukkede. I en del språk kan en stavelse ende på to konsonanter eller på konsonant forutgått av lang vokal, og slike stavelser kalles av og til "supertunge", og er per definisjon lukkede.

Ting som normalt sett ikke opptrer på annen måte enn som noens eiendom, i videre forstand, og som derfor ikke, normalt sett, kan skilles fra sin eier, slik som kroppsdeler og slektninger. I mange språk finnes det en klasse av "uavhendelige nomen", som obligatorisk opptrer sammen med et grammatisk eierledd.

Motsatt av "overflateform". Lydformen til et språklig uttrykk slik den ser ut før anvendelsen av én eller flere fonologiske regler.

Også kalt "innføyning". Motsats til "sideordning". Når flere syntaktiske ledd, av innbyrdes forskjellig type, inngår som bestanddeler i et større, overordnet ledd. Underordnede setninger kalles vanligvis "leddsetninger", som ofte signaliseres ved hjelp av en subjunksjon, som de, avhengig av språket, innledes eller avsluttes med.

Opptre som utfylling til. Om et biledds relasjon til kjernen i en frase, eller om relasjonen mellom et av verbets argumenter og selve verbet. Hvorvidt subjektet, eller bare objektet og evt. perifere argumenter, regnes som utfyllinger, avhenger av teoretisk modell.

Også kalt "komplement". Motsats til "tillegg". Biledd hvis semantiske funksjon er bestemt av det konkrete leksemet som utgjør frasekjernen, og derfor vanligvis semantisk obligatorisk, selv om det i en del tilfeller likevel kan sløyfes rent syntaktisk, f.eks. hvis referenten er uspesifisert. Begrepet anvendes veldig ofte på verbets argumenter, til dels uavhengig om verbet regnes som kjerne i en større verbfrase, eller en flatere syntaktisk struktur legges til grunn. Om man regner med at det finnes en verbfrase, er det strengt tatt bare objekter og evt. perifere argumenter som er utfyllinger til verbet, mens subjektet er sideordnet med verbfrasen.

Motsats til "fremlyd" og "innlyd". Slutten av et ord.

Setningtype som uttrykker sterk følelsesmessig reaksjon.

Enten innen generell logikk, som et uttrykk med sannhetsverdi, f.eks. en påstand, eller mer spesifikt språkvitenskapelig, som en type ytring, og som motsats til f.eks. spørsmål eller befaling

Vanlig fortellende setningstype, som motsats til f.eks. "bydesetning" eller "spørresetning".

I første rekke antall argumenter hos et verb eller en setning, og i den forstand et videre begrep enn transitivitet, fordi ikke bare objekter, men også subjektet og evt. perifere argumenter telles med. De fleste verb er "enverdige", "toverdige" eller "treverdige", hvor de enverdige har subjekt, men ikke objekt. I tillegg finnes det såkalte "nullverdige" verb uten argumenter overhodet. Betegnelsen "valens" brukes også synonymt med "argumentstruktur", i både semantisk og syntaktisk forstand.

Morfologisk operasjon som endrer argumentstrukturen til et verb, altså dets "valens" i videste forstand. Gjelder så vel avbildningen av semantiske roller på grammatiske roller, som faktisk endring av selve de semantiske rollene. Førstnevnte, som bla. omfatter begrepet "stemme", kalles gjerne "funksjonsendrende", og har typisk status som bøyninger, mens sistnevnte gjerne kalles "hendelsesendrende", og typisk har status som avledninger, selv om de to skillelinjene ikke alltid sammenfaller. Eksempler på vanlige hendelsesendrende operasjoner er "applikativer" og "kausativer", samt til en viss grad "refleksiver".

Når sideordnede setninger markeres for hvorvidt de har samme eller forskjellig subjekt, noe som er nyttig i språk hvor ikke begge leddene markeres for grammatisk person, eller for å skjelne mellom flere forskjellige tredjepersoner.

Se Allomorf i stedet.

Konsonant, eller om konsonant, uttalt med den bløte ganen som passiv artikulator. Den aktive artikulatoren er da alltid "dorsal". Det velare artikulasjonsstedet ligger bak det "palatale".

Ordklasse hvor de mest sentrale medlemmene betegner hendelser, handlinger, prosesser o.l, dvs. fenomener hvis plassering og utstrekning hører til i tidsdimensjonen. Nesten alle setninger er bygd opp rundt et verb og dets argumenter. Verb bøyes typisk i tempus, aspekt og modus, samt, i en del språk, også stemme, nektelse og grammatisk person, sistenevnte for referenten til subjektet, eller både subjekt og objekt.

I utgangspunktet om verb eller noe som har egenskaper til felles med disse. Også brukt som betegnelse for verbet som setningsledd, inndelt i "finitt" og "infinitt" verbal, eller for samlingen av både finitte og infinitte verb på samme setningsnivå, dvs. f.eks. et vanlig verb pluss evt. hjelpeverb.

Praktisk betegnelse for en bøyningsform av verbet.

En av ofte flere nestede fraser som har til felles at kjernen på laveste nivå er et verb og dets utfyllinger, dvs. objekter og enkelte adverbialer, og på høyere nivåer det ene tillegget etter det andre. På aller høyeste nivå hele setningen unntatt subjektet, og da sammenfallende med den tradisjonelle bruken av betegnelsen "predikat". Avhengig av teoretisk modell finnes verbfrasen som analytisk bestanddel i ingen, noen eller alle språk, og det råder stor uenighet om gyldigheten av begrepet.

Vertsordet til et klitikon er det prosodiske ordet det må uttales sammen med, enten som en utvidelse av dette, eller som en adskilt del av en større prosodisk enhet med felles hovedtrykk, hvor det siste likevel ikke betyr at det behøver å ha status som et eget prosodisk ord.

Motsats til "konsonant". Språklyd uten innsnevring av luftstrømmen, på en slik måte at denne går langs midten av tungeryggen, dvs. at en vokal, mer presist formulert, er en "median dorsal stemt approksimant". Avhengig av tungeryggens posisjon farges lydspekteret på forskjellige måter, og gir opphav til det såkalte "vokalrommet", ofte fremstilt som en litt skjev firkant kalt "vokalkartet". Den vannrette aksen går fra "fremre" til "bakre", med "sentrale" vokaler i mellom, og den loddrette aksen fra "høy" til "lav", med "midtre" vokaler i mellom, evt. med en firedeling i stedet for tredeling i loddrett retning, skjønt inndelingen av fysiske grunner uansett ikke blir helt perfekt. I tillegg kan hver av vokalene evt. være "rundet", noe som er standard for de bakre, mens de fremre oftere enn de bakre kommer i både en rundet og en urundet utgave. Andre dimensjoner, slik som "nasalering", er heller ikke uvanlig. Et fonotaktisk tilleggskriterium i definisjonen av vokalene, som ikke alltid anvendes innen rent fonetisk analyse, er at de er "stavelsesbærende", dvs. uttales som kjerne i en stavelse, og det mindretallet av lyder som oppfyller det første kriteriet men ikke det andre kalles da "halvvokaler", og regnes som en klasse av konsonanter. Motsatt kan også noen av konsonantene ha en stavelsesbærende utgave, i enkelte beskrivelser regnet med blant vokalene. Men i de fleste sammenhenger brukes betegnelsen "vokal" bare om de lydene som tilfredsstiller både det fonetiske og det fonotaktiske kriteriet, og i språk uten stavelsesbærende konsonanter sammenfaller dette i praksis med den fonotaktiske definisjonen. En relevant egenskap er om vokalen er kort eller lang, og ikke alle språks vokaltilfang er helt symmetriske i så måte, i tillegg til at det varierer hvorvidt den er betydningsskillende. Forøvrig har så godt som alle språk minst tre vokaler, mens de fleste har rundt fem, mange faktisk nøyaktig fem, og noen språk har veldig mange flere. I de fleste tilfeller er de uavhengig av dette fordelt i vokalrommet på en slik måte at den artikulatoriske og den akustiske spredningen, mest sistnevnte, blir størst mulig.

Sekvens av flere vokaler som utgjør kjernen i hver sin stavelse. Må ikke forveksles med "diftong", som er en kombinasjon av vokal og halvvokal innad i én en og samme stavelse.

Når etterfølgende vokaler, ofte innad i et ord, må være like med hensyn til ett eller flere fonetiske trekk, f.eks. at alle må være fremre, alle høye eller alle rundede. Slik "delvis" vokalharmoni finnes i mange språk, mens "fullstendig" vokalharmoni, dvs. når vokalene er helt like, forekommer sjeldnere.

Ordklasse som ofte får nye medlemmer, i de fleste språk "nomen, "verb", "adjektiv" og, om enn litt mindre typisk, "adverb". Åpne ordklasser består hovedsaklig av innholdsord, men kan også inneholde enkelte funksjonsord, og det finnes språk hvor enkelte klasser av funksjonsord har et ubegrenset antall medlemmer, og dermed er åpne ordklasser.

Motsatt av "lukket". Stavelse som ender på vokal, dvs. at kjernen er siste segment. Åpne stavelser er lette eller tunge avhengig av om kjernen er kort eller lang.