Generelle prinsipper

Morfologisk gloss

En morfologisk gloss er en tekstlinje som med forkortelser og tegnsetting beskriver strukturen i et språkeksempel, i kronologisk rekkefølge og med skille mellom ulike typer bestanddeler og bestanddelsgrenser. Formålet er å gjøre det mulig å forstå den enkelte grammatiske regel uavhengig av resten av språksystemet, dvs. uten å tilegne seg alle reglene utenat og i riktig rekkefølge. I stedet kan man drøfte dem hver for seg og sammenligne med fenomener på andre språk. Hovedmotivet er å lette analysen av uttrykkene, ved å skille form og funksjon. Dessuten kan ikke grammatiske fenomener som bestanddelsgrenser og orddanningsnivåer leses ut fra lydskrift alene.

Hovedpoenget er at selve lydformene overses, og at hver grammatiske bestanddel angis med en forkortelse eller tilsvarende - som vi skal kalle etiketter - for sin funksjon, mens skilletegnene mellom bestanddelene angir måten de henger sammen på. Et annet viktig begrep er (morfologisk) bestanddel, som kan være en setning, et ord (en ordform), en (bøynings)stamme, et morfem osv. I glossen angis en bestanddel noen ganger med én enkelt etikett og andre ganger - hvis den er sammensatt av flere mindre bestanddeler - med en hel rekke av etiketter. I den saktonske glossen angis også den hierarkiske morfologiske strukturen, og det finnes en del tilleggskomponenter.

Leksemetiketter

Stammen i et innholdsord glosses med en etikett i form av oversettelse. Oversettelsen er en representativ merkelapp for denne stammen eller rota, men er ikke ment å uttrykke den nøyaktige betydnings-nyansen eller hele spekteret av alternative eller beslektede betydninger av denne lydformen. Dessuten oppgis leksemet i sin enkleste form, dvs. uten artikler eller flere bøyninger enn nødvendig. Et spesialtilfelle er når den samme betydningen uttrykkes med forskjellige ordklasser på de to språkene. På Saktonas brukes egenskapsverb der man på mange andre språk bruker adjektiv, og da oversettes egenskapsverbet rett og slett med et adjektiv på metaspråket. Merk at mange funksjonsord har egne forkortelser, og derfor ikke angis med leksemetikett.

Fonologiske transkripsjoner

Fonemisk og fonetisk transkripsjon er viktige komponenter i et språklig eksempel, fordi de viser hvordan ordene uttales, og kalles også lydskrift. Den fonetiske transkripsjonen beskriver uttalen detaljert, og skjelner mellom alle lyder som i et eller annet naturlig språk kan stå i motsetning til hverandre. I den fonemiske transkripsjonen skreller man vekk alle lyder og lydegenskaper som er forutsigbare gitt de særegne fonetiske reglene på det aktuelle språket. Her representeres hver betydningsskillende lyd med ett symbol, uavhengig av eventuelle uttalevarianter, mens stavelsesgrenser og prosodiske forhld som ikke er betydningsskillende stort sett ikke markeres.

Når glossen opptrer sammen med fonemisk transkripsjon, er det nyttig å kunne se hvilke deler av transkripsjonen som svarer til hvilke deler av glossen, på et lavere nivå enn hele ord. Dette oppnås ved å markere grensene mellom morfemer på samme måte begge steder, bortsett fra der hvor det i glossen benyttes usynlige skilletegn - skilletegn som per definisjon ikke vises i transkripsjonen. Når en fonemisk transkripsjon opptrer alene, er det ikke naturlig å markere morfemgrenser, ettersom de ikke har noe å si for uttalen. Ofte tabuleres gloss og transkripsjon, dvs. at glosslinja legges under linja med fonemisk transkripsjon på en slik måte at venstrekantene av ord og morfemer kommer i flukt med hverandre på tvers av linjene.