Notasjonsregler
|BakgrunnskunnskaperDette kapitlet handler om hvordan vi i forbindelse med Saktonas modifiserer de konvensjonelle reglene for (morfologisk) glossing og (fonologisk) transkribering slik at de egner seg bedre til de formålene vi trenger dem til i denne sammenhengen. Hvis du ikke er kjent med de aktuelle begrepene, kan du lese litt på siden med bakgrunnskunnskaper.
Språkspesifikk glossing (grammatisk skript)
Vi skal skille mellom alminnelig tverrspråklig gloss - som er velkjent for språkfolk - og vår egen språkspesifikke gloss tilpasset Saktonas.
Morfologisk gloss er i utgangspunktet en kode som beskriver grammatiske strukturer på en måte som ikke forutsetter forkunnskaper om det aktuelle språket. Den spesielle saktonske glossen bygger på de samme grunnreglene, men er utviklet for litt andre formål.
Den språkspesifikke glossen for Saktonas er et presist grammatisk skript som kan brukes til å programmere språklige uttrykk, noe vi gjør i Grammalysatoren og bak kulissene på nettstedet.
Den språkspesifikke glossen angir helt nøyaktig alle grammatiske trekk, også dem som er unike eller uvanlige i tverrspråklig sammenheng. Ellers er den store praktiske forskjellen mellom de to glosstypene at betegnelsene for grammatiske trekk og kategorier er byttet ut, samt at arsenalet av funksjonstegn er større. F.eks. er det mulighet for å vise flere orddannings- og analysenivåer, ved hjelp av klammer og forskjellige spesialtegn. Og det er laget konvensjoner for bla. disjunksjoner og merknader.
Den språkspesifikke glossen kan ikke brukes til å sammenligne forskjellige språk, og som følge av tilpasningene til det saktonske språket er enkelte språkspesifikke forkunnskaper nødvendige. Dog gjelder dette bare delvis, og uansett består flere av fordelene fra tradisjonell glossing: For det første oppgir glossen betydningen til ordstammene, og for det andre abstraherer den vekk kompliserende forgreninger i forholdet mellom former og funksjoner (morfo-fonologi), slik at å forstå glossen krever mindre enn å tilegne seg detaljene i språksystemet. I tillegg er eksempelsamlingen søkbar med hensyn til grammatiske funksjoner.
En presisering
Vi må presisere og understreke at den ene typen gloss ikke er ment som erstatning for det andre. I vitenskaplig sammenheng er det helt vesentlig å benytte konvensjoner og forkortelser som ikke er bundet til bestemte språk, og den saktonske glossen konkurrerer ikke med den tverrspråklige. En vesensforskjell er at mens morfologisk gloss ofte er underspesifisert og representerer én av potensielt flere måter å analysere et språkeksempel på, er den sråkspesifikke glossen ikke del av analysen, men av selve datagrunnlaget. Hensikten med å benytte vår egen spesielle gloss her, er nemlig at det er behov for en kode som helt nøyaktig angir de grammatiske strukturene i akkurat dette språket, uten rom for tolkning. Forøvrig er det i denne sammenhengen viktig å kunne representere ordenes oppbygning på flere hierarkiske nivåer.
Orddanning og analysenivåer
Når den indre oppbygningen til en stamme eller et morfem er av betydning, glosses dens bestanddeler mellom klammer og med en indikator bak siste klamme, i form av forskjellige greske bokstaver 1.
- Se oversikten over funksjonstegn.
Disse strukturene identifiserer det vi skal kalle stammeblokk, morfemblokk, rotblokk eller leddblokk. I stammeblokken deles glossen inn i en rot og ett eller flere avledningsmorfemer. I sammensatte ord får hver delstamme sin egen stammeblokk. Leddblokk brukes bare til de spesielle grammatiske sammensetningsformene. Interfikser og de perifere avledningene behandles som bøyninger, og faller derfor utenfor stammeblokken. Det samme gjelder nomenets massiv-markering, ettersom den opptrer helt regelmessig og forutsigbart ut fra enkle semantiske kriterier, og derfor ikke naturlig hører hjemme i avledningssystemet..
Forskjellen mellom morfemblokken og rotblokken er at sistnevnte brukes til de spesielle systematiske funksjonsrøttene, samt enkelte affikser som består av noen av de samme delene. Dette av hensyn til skillet mellom formativer med lik etikett. Merk at hvis en analyserot er den eneste bestanddelen i en stamme, behøver ikke rotblokken å innkapsles i en stammeblokk. Glossing med undermorfemer er nyttigst nettopp ved de systematiske røttene, ettersom alle avledninger og bøyninger uansett har representative etiketter i glossen. Men vi gjør det likevel mulig å glosse alle undermorfemer, for å være konsekvente, samt for å poengtere at denne underinndelingen faktisk finnes.
Opplysningsblokker
Som det fremgår av oversikten over funksjonstegn i gloss kan vi sette inn valgfrie tilleggsopplysninger om en rot eller stamme, i form av en opplysningsblokk omsluttet av krøllparenteser.
Opplysningsblokken er valgfri, men sier noe om ordets grammatiske adferd, dvs. innen avledning, bøying eller setningsbygging, og av mofologisk, syntaktisk og semantisk art. Til dette brukes forhåndsdefinerte etiketter. Av hensyn til validering av gloss kan en opplysningsblokk inneholde kun én etikett, men til gjengjeld kan man ha flere opplysnigsblokker på rad når det er behov for det, noe som antagelig vil skje forholdsvis sjelden. En del av etikettene er inndelt med punktum som skille, slik som også formativetiketter med flere betydningskomponenter.
Egenskapsverbenes fasetteringer
Som beskrevet i boka opptrer et underutvalg av de førsteordens avledningene som regelmessige bøyninger hos egenskapsverbene. Imidlertid behandles, av praktiske grunner, de aktuelle formativene rent glossteknisk som avledninger uavhengig av hvilken verblasse de anvendes på, og dermed uten hensyn til at de noen ganger opptrer i konvensjonelle leksemer og andre ganger som forskjellige spontane bøyninger av ett og samme leksem.
Sentrale og perifere avledninger
På noen måter er det ikke unaturlig å betrakte de sentrale og de perifere avledningene som henholdsvis inni og utenpå leksemstammen, dvs. at de perifere avledningene, i likhet med bøyningene, er former av samme leksem. Dette strider riktignok litt mot alminnelig oppfatning av begrepene, men er mer eller mindre slik vi har valgt å behandle dem i grammatikken, samt i den tilhørende ordlista, og i den tekniske glossen er det av praktiske grunner denne linja vi følger.
Rågloss og visningsgloss
Vi opererer i saktonsk sammenheng med to typer gloss: (1) rågloss og (2) visningsgloss. Mens den penere visningsglossen figurerer i eksemplene, er råglossen det underliggende tekniske skriptet som eksemplene programmeres ved hjelp av.
Råglossen inneholder noen ekstra elementer som er nyttige for å oversette fra gloss til transkripsjon, som det fremgår av lista nedenfor. Se oversikten over funksjonstegn for beskrivelse av de enkelte elementene.
| Ferdige transkripsjoner | 1 |
|---|---|
| Egendefinerte etiketter | 2 |
| Anførselstegn rundt leksemer | 3 |
| Prosodiske spesialtegn 1 | 4 |
| Fremhevende funksjonstegn | 5 |
| Ortografiske instrukser | 6 |
| Isolerende parenteser | 7 |
- Erstattes av et mer beskjedent, prosodisk fellestegn (Se oversikten over funksjonstegn).
I tillegg til at råglossen inneholder noen ekstra elementer, er det et knippe andre forskjeller. For det første spiller veksling mellom små og store bokstaver ingen rolle i råglossen, mens det i visningsglossen følger et bestemt mønster. For det andre har visningsglossen noen faste formateringsregler, som går ut på at strukturerende merknader skrives med hevet skrift, og indikatorer og frasebenevninger med senket skrift. For det tredje, som en følge av at isolerende parenteser ikke finnes i visningsglossen, brukes usynlig skilletegn ved usynlig infigering, dvs. infikser som ikke vises i transkripsjonen.
Implisitt leddgrense
Grensa mellom fonotaktiske ledd er alltid synlig i transkripsjonen. Imidlertid vil den i spesielle tilfeller ikke vises i glossen. Dette gjelder når en sammensatt stamme er representert ved en ferdig transkripsjon i råglossen, ved siden av en samlet etikett for begge leddene. I visningsglossen, hvor kun denne etiketten står igjen, synes ikke denne implisitte leddgrensa, noe som i utgangspunktet bryter prinsippet om parallelle grenser i gloss og transkripsjon, og som gir problemer blant annet ved tabulering. Derfor settes leddgrensa i parentes i den automatisk genererte transkripsjonen, og det samme skjer ved oversetting av forhåndsdefinerte etiketter for sammensatte ord.
Transkripsjon i Boka om Saktonas
Den fonemiske transkripsjonen i eksemplene i boka viser uttrykkets fonemiske overflateform, fordi denne ligger nærmeste den ortografiske skriften og gjør det lettere å forstå den fonetiske realiseringen (den faktiske uttalen). Grunnen til at vi ikke viser både overfladisk og underliggende transkripsjon, er at det virker unødvendig å overlesse leseren med en ekstra linje når forskjellen mellom de to nivåene tross alt ikke er all verdens stor. I grammalysatoren vises også bare én fonemisk transkripsjon av gangen, men der kan man velge mellom overflateform og underliggende form.
I noe vi skal kalle sporet transkripsjon markeres med omsluttende klammer de segmenter som er annerledes i overflateformen enn i den underliggende formen.
Dette er en spesiell variant av overflate-transkripsjonen, som forfatteren har funnet på for anledningen, og som brukes i eksemplene i boka og i grammalysatoren. Sporingen tydeliggjør forskjellene mellom de to fonemiske nivåene, og gjør det mulig å begrense fremstillingen til ett fonemisk nivå uten å miste omdanningsreglene av syne. I fonetisk transkripsjon og i usporet fonemisk transkripsjon, brukes ikke klammer, men der setter vi likevel parenteser rundt støttevokaler, for å markere at disse ikke er del av ordets domene for plassering av hovedtrykk.
Markering av setningstrykk
Vi har også valgt å bruke symbolet # (nummertegn) foran ord som tar setningstrykk. Dette symbolet settes foran hele det prosodiske ordet, og angir at det hovedtrykket ordet får tildelt på det senere fonetiske nivået, skal være ekstra sterkt. Vanligvis angis trykk rett foran den betonte vokalen eller stavelen, men i dette tilfellet vet vi ikke før på det fonetiske nivået nøyaktig hvilken vokal eller stavelse det blir. Nummertegnet brukes konvensjonelt i fonologiske regler, til å markere ordgrense, men i vanlig transkripsjon, hvor ordgrense signaliseres med mellomrom, er det ledig til et litt annerledes formål.
Fordypning
Motiver for tilpassing
Glossene vi benytter, følger på rent syntaktisk plan de mest sentrale av de vanlige retningslinjene for morfologiske glosser i språkvitenskapen. Samtidig benytter vi et ganske mye større arsenal av funksjonstegn (tekniske symboler), og systemet av forkortelser som benyttes er i det store og det hele byttet ut. Sistnevnte skyldes i hovedsak det saktonske språkets egenart, men også (når vi først var i gang) en streben etter å gjøre glossene mer effektive, i betydningen knappere og mer lesbare, samt bruke forkortelser som gir god mening på det enkelte metaspråk (i dette tilfellet norsk) som etiketter for grammatiske morfemer.
Saktonas byr dessuten på en del grammatiske fenomener som forfatteren rett og slett ikke fant noen passende eksisterende betegnelser for, bla. fordi en del av de grammatiske kategoriene er ekstra finmaskede eller har en uvanlig inndeling. Enkelte grammatiske trekk er også altfor sjeldne til å ha fått gode og velkjente navn. I slike tilfeller er det funnet opp nye betegnelser, som anvendes i glossingen. Andre tilpasninger kommer av at vi har gitt den morfologiske glossen flere funksjoner og et større anvendelsesområde enn vanlig.
Fordypning
Eksemplenes lesbarhet
Større lesbarhet er forsøkt oppnådd ved hjelp av veksling mellom små og store bokstaver, for å skape mer kontur i tekstbildet, skjønt uten at vekslingen mellom bokstavvarianter er distinktiv. Forkortelsene for grammatiske trekk er dessuten gjort ganske korte, selv om dette kanskje betyr at de tar lengre tid å lære seg. Glossen er uansett lang i forhold til lydskriften, så ved å spare litt plass gjør vi det mulig for et trent øye å oppfatte innholdet raskere. I språkvitenskaplig litteratur utelates ofte forkortelsene for bøyninger som ikke er relevante for det aktuelle eksemplet, men i denne boka velger vi å glosse på en slik måte at hvert eksempel står mest mulig på egne ben.
Dette betyr imidlertid ikke at ingenting noensinne utelates. Tvert imot har vi gjort det til en regel å skrive etiketter kun for de grammatiske trekkene som faktisk uttrykkes med et uttalt morfem. Trekk som uttrykkes kun med fravær av morfemer (for andre trekk) - dvs. uttrykkes med et null-morfem -, holdes i utgangspunktet utenfor glossen. Enkelte morfemer faller riktignok bort under bestemte fonologiske omstendigheter, og glosses da som vanlig, ettersom fonologiske forhold er irrelevante for en morfologisk gloss. Derimot glosses ikke morfemer som bortfaller som følge av den syntaktiske eller morfologiske konteksten, dvs. på grunn av tilstedeværelse eller fravær av bestemte andre ord eller morfemer.