1. Lyder og alfabet:
1. Vokaler og vokalgrupper

1.1.1. Enkle vokaler

Av disse er to fremre, én sentral og to bakre. De to bakre vokalene er rundede, mens den sentrale og de fremre er urundede, slik som er vanligst i verdens språk. I diagrammet under er de fem vokalene ordnet langs to fysiske akser som representerer tungeryggens posisjon i munnhulen idet de uttales. Det er tre trinn i høyderetningen og tre i lengderetningen.

Det er vanlig å beskrive vokalrommet som en firkant, men en litt enklere form synes bedre egnet for det saktonske systemet. De høye vokalene artikuleres naturlig nok litt lenger frem eller bak enn de tilsvarende midtre, men dette er ikke så vesentlig i skjelningen mellom fonemene.

Den rekkefølgen vokalene er oppgitt i her, skal vi flere steder senere omtale som vokalenes naturlige rekkefølge, fordi den kommer av deres artikulatoriske bakgrunn. Denne begynner med tunga (tungryggen) lengst frem i munnen og høyt oppe, deretter bakover: først nedover og så oppover igjen. Merk spesielt at den sentrale vokalen ikke må uttales for langt frem eller bak, men mer eller mindre midt mellom, slik at den skjelnes tydelig fra nabovokalen på hver side.

1.1.2. Synkende diftonger

1.1.3. Stigende diftonger

1. Vi skal etter hvert se at det også finnes enkelte andre stigende diftonger, men da kun i spesielle kontekster.

De stigende diftongene kan, som det fremgår av klammene, være lange eller korte, avhengig av trykk og hva som etterfølger det siste segmentet, som er stavelsens kjerne. Hvis stavelsen er trykksterk og åpen, forlenges nemlig det siste segmentet i diftongen, noe som følger av den generelle regelen om vokallengde. De synkende diftongene er derimot alltid korte, fordi de kun forekommer i lukkede stavelser.

1.1.4. Halvdiftonger

Det første segmentet er nemlig litt kortere enn det andre, og regnes ikke med ved fordelingen av (bi-)trykk.

Halvdiftongene inneholder som nevnt ingen stavelsesgrense, men de to segmentene tilhører alltid hvert sitt morfem, hvor det første i alle tilfeller er en flertallsbøyning.

Halvdiftongene opptrer kun i trykksvak stavelse rett etter et hovedtrykk. Det første, korte segmentet, skal vi kalle en uanselig (hel)vokal, og dette opptrer aldri som det første i en stavelse, men snarere alltid med en konsonant foran. Halvdiftongene er fonotaktisk sett for en slags vokalgrupper å regne, men virker naturlige å behandle her. Legg merke til at vi i eksemplene over har transkribert dem over kun én stavelse, for dette er standard-uttalen.

1.1.5. Sjeldne diftonger

Motstående diftonger

1.1.6. Betonte vokalgrupper

Disse gruppene utgjør alltid kjernene i de siste to stavelsene i en ordform, og som følge av dette får de alltid ordtrykk på første segment.

De betonte vokalgruppene inneholder i de fleste tilfeller en morfemgrense.

1.1.7. En spesiell grupppe

Denne gruppa utgjør alltid kjernene i de siste to stavelsene i en ordform, bortsett fra i et avledningssuffiks og et personlig pronomen. I sistnevnte sammenhenger, samt hvis en fri ordform ikke har noen flere stavelser enn disse to, tar vokalgruppa ordtrykk på henholdsvis siste og første segment. Men fordi disse tilfellene er unntaksmessige, skal vi ofte omtale denne vokalgruppa som den ubetonte vokalgruppa.

Sammen med stigende diftong

Det første segmentet i denne vokalgruppa kan i sjeldne tilfeller, i praksis kun i én setningsinnledende partikkel, samtidig være siste segment i en stigende diftong.

Mange grammatiske mønstre kretser rundt et symmetrisk utvalg av vokalrekka, og med lik artikulatorisk avstand mellom lydene i utvalget. Vi har et skille mellom de fremre , den sentrale og de bakre, samt mellom primære og sekundære, hvor førstnevnte er de tre med lengst avstand mellom, mens sistnevnte er de to midtre. Vokaler som er like langs en av disse dimensjonene, har ofte likeartede funksjoner. I tillegg går det noen steder en slags semantisk bevegelse gjennom vokalrekka, f.eks. fra kilde til mål eller fra fortid til fremtid.

De ekstra inndelingene, utover artikulasjonens vannrette og loddrette akse, er her illustrert ved hjelp av farger og ekstra grafiske elementer.

De primære vokalene spiller alltid hovedrollene og brukes hyppigst, mens de sekundære gjerne har mer perifere oppgaver og brukes sjeldnere. Former som er nøytrale med hensyn til en aktuell semantisk dimensjon, kjennetegnes vanligvis av den sentrale vokalen, som også er endevokalen i alle ord med uforanderlig endevokal. Den sentrale vokalen er altså en slags standardvokal som vi stadig faller tilbake på under hyppige semantiske og syntaktiske forhold. Imidlertid kan frittstående affikser, som ikke tilhører noe større mønster, ha en hvilken som helst vokal.

Den lokative metaforen

Vi skal se at vokalrekka utnyttes blant annet i et lokativt bøyningsmønster for plassering og forflytning i tid eller sted, gjennom av endevokaler på adverb og preposisjoner samt nomen som utfyller preposisjoner. De samme vokalene definerer både kasus- og tempusrekka for henholdsvis nomen og verb, og disse mønstrene kan delvis betraktes som metaforiske overføringer fra det lokative mønsteret. F.eks. brukes samme vokal i de tre systemene til å uttrykke en eller annen form for kilde, i form av kasus for utøveren av en handling, fortidig tempus eller startpunktet for en forflytning i tid eller sted. Lignende sammenhenger kan beskrives for alle fem vokalene. Merk at for nomenenes vedkommende henspiller den lokative metaforen ikke på bevegelsen av en ting, men på hvordan kasusene uttrykker energiflyten i hendelsen.