1. Lyder og alfabet:
4. Konsonantsystemet
Innledning
Konsonantsystemet i Saktonas kjennetegnes av blant annet en rekke av ejektiver, et sett av fire sibilanter, glottalt lukke som eget fonem, og fravær av frikativer, utenom de nevnte sibilantene, så klart. Det er lagt vekt på symmetrier, samt at ingen konsonanter skal innvirke på lyden av omkringliggende vokaler.
1.4.1. Tabell over fonemene
Saktonas har 22 konsonanter, hvorav 2 halvvokaler og én som ikke forekommer alene.
I tabellen nedenfor vises alle fonemene med et symbol for den mest typiske uttalen. I felt med to symboler er den første ustemt og den andre stemt. Den første raden av kolonneoverskrifter angir lydenes aktive artikulator, mens den andre angir passiv artikulator. Det er ofte nyttig å vise til den klassen av lyder som svarer til den ene eller den andre artikulatoren - noen ganger den aktive og andre ganger den passive. De fire aktive artikulatorene er sentrale for fonologiske og morfo-fonologiske regler.
| labial | koronal | dorsal | glottal | ||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| bilabial | labio-dental | alveolar | post-alveolar | palatal | velar | ||
| pb | td | kɡ 1 | plosiv | ʔ - |
|||
| pʼ - | tʼ - | kʼ - | ejektiv | ||||
| m | n | ŋ | nasal | ||||
| ɾ 2 | flikk | ||||||
| ʋ | (y) | (w) 3 | approks | ||||
| l 4 | lateral | ||||||
| s- z | ʃ- ʒ | sibilant | |||||
- Dette symbolet ser likt ut som en velkjent latinsk bokstav slik den fortoner seg i mange skrifter. Dog er det spesifikt valgt en variant med krok under i stedet for øre, og denne varianten representeres med en spesifikk kode i (det elektroniske) tegnsettet.
- Flikken går også under den mer generelle betegnelsen 'rotikon', som omfatter både denne og mange beslektede, skjønt svært ulike, lyder. Siden vi har kun ett rotikon, velger vi mange steder å bruke den mest generelle betegnelsen.
- Denne halvvokalen kalles ofte 'labio-velar', fordi den uttales med runding av leppene, noe som slett ikke er selvsagt. Imidlertid er det ingen andre velare approksimanter i dette systemet, og vi velger dessuten å anse lepperundingen som et mindre vesentlig trekk ved artikulasjonen.
- Denne lateralen er også en type approksimant, men det er vanlig å gruppere lateraler for seg, og i denne gruppa samle både approksimanter og frikativer som uttales med luft strømmende langs sidene av tunga.
De post-alveolare konsonantene, samt den alveolare flikken, er apikale, mens resten av alveolarene er laminale. Merk forøvrig at de apikale, post-alveolare fonemene i Saktonas ikke er retroflekse.
Posisjons-begrensninger
Begrensning til fremlyd eller innlyd er angitt med bindestrek henholdsvis bak eller foran lydsymbolene. Merk at ejektivene og i utgangspunktet også glottalen forekommer kun i fremlyd og fremlydsgrupper, mens de stemte sibilantene forekommer kun i innlyd, hvor de riktignok godt kan være siste segment i en fremlydsgruppe. Når det gjelder glottalen, kan den imidlertid forekomme i innlyd hvis den etterfølges av en annen innlydsgruppe, dette i praksis bare i forbindelse med noen spesielle infiksavledninger, samt et suffiks som utvider stammen av ustavede verb før bestemte bøyninger.
Note om valg av symboler
Enkelte av konsonantene i tabellen transkriberes med symboler som ligner veldig på bokstaver i det latinske alfabetet, samtidig som de er litt ulike. Den stemte dorsalen - med hale under - kan riktignok se helt lik ut avhengig av skriften. Som symbol for fonemet har vi nemlig valgt det fonetiske symbolet som ligger nærmest den typiske uttalen, selv om vi også kunne valgt å bruke den latinske bokstaven og så vise uttalen av den kun på det fonetiske nivået.
1.4.2. Eksempler
Her følger et sett med ord som viser hvert av fonemene i kontekst. Eksemplene er i hovedsak gruppert etter artikulasjonsmåte. Hvordan enkeltlydene kombineres med hverandre i større konsonantgrupper, vil det bli redegjort for i et senere kapittel.
1.4.3. Oversikt over allofoner
Neste tabell er en parallell til og utvidelse av tabellen over konsonantfonemer, og viser det fulle spekteret av uttalevarianter, med de ikke-kanoniske variantene mellom klammer. Som vi ser er antallet artikulasjonssteder akkurat det samme, men det er flere artikulasjonsmåter. Merk at enkelte av lydene her ikke er vanlige allofoner, men i stedet den fonetiske realiseringen av en sekvens av fonemer.
| labial | koronal | dorsal | glottal | ||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| bilabial | labio- dental |
alveolar | post- alveolar |
palatal | velar | ||
| pb | td | [ t̺ ][ d̺ ] | kɡ | plosiv | ʔ - |
||
| [ p ʰ ] | [ t ʰ ] | [ t̺ ʰ ] | [ k ʰ ] | aspirert | |||
| pʼ - | tʼ - | t̺ʼ - | kʼ - | ejektiv | |||
| m 1 | n | [ n̺ ] | ŋ | nasal | |||
| ɾ | flikk | ||||||
| ʋ | (y) | (w) | approks | ||||
| l̺ | lateral | ||||||
| s- z | ʃ- ʒ | sibilant | |||||
| [ t͡ s ] | [ t̺͡ ʃ ] | affrikat | |||||
- Regner ikke egenskapen som stavelsesbærende i visse kontekster som noen egen lyd.
De fonetiske reglene som avstedkommer allofonene, med tilhørende eksempler, presenteres i et eget kapittel.
Metagrammatikk
1.4.4. Fonemskiller i grammatikken
Gjennom boka vil det vise seg at selv om hvert eneste fonem per definisjon er betydningsskillende overfor et hvilket som helst annet fonem, er det kun en mindre, kollapset utgave av fonemskillene som utnyttes i det grammatiske formverket, dvs. i affikser, partikler og systematiske funksjonsord. Med dette menes at mange av fonemene inngår i sett av beslektede fonemer uten innbyrdes betydningsskillende evne. Hvert av disse settene, som vi kan kalle makrofonemer, representerer et artikulasjonssted eller en artikulasjonsmåte, og flere av dem krysser hverandre slik at det i den enkelte sammenheng er mulig å bruke bare én av kombinasjonene. Slik sikres lydlig balanse og gode kontraster i sentrale deler av språket.
Makrofonemene gjelder for alle affiksene per basetype, for systemet av grammatiske partikler, og for den enkelte matrise av systematiske funksjonsord. Eneste unntak er tallordene, hvor de gjelder kun innad i den enkelte base, noe som ikke er helt ulogisk, ettersom forskjellige baser tross alt ikke kan brukes om hverandre. Forørig kan et makrofonem konkretiseres av flere forskjellige fonemer, så lenge disse ikke opptrer innbyrdes betydningsskillende. Men, som det vil fremgå indirekte gjennom presentasjonen av formativene, er det enkelte fonemer, som i mange sammenhenger foretrekkes fremfor andre. Blant annet er de labiale og den dorsale plosiven ofte ustemt, mens den koronale så langt mulig er stemt.