|
Undermeny
Saktonas 0.6?
Ut av boka
|
Undermeny

1. Lyder og alfabet:
3. Trykkfordeling

Alternativer
  • siksa tulaktuavas 'Tulaktisk modus'

1.3.1. Hovedtrykk

Ord med flere stavelser tar i utgangspunktet hovedtrykk på nest siste stavelse. Unntaket er når kjernene i de to siste stavelsene danner den ubetonte vokalgruppa, da trykket i stedet faller på tredje siste stavelse.

Det siste forutsetter naturligvis at ordet har minst tre stavelser. Enstavede ord tar naturligvis trykket på sin ene stavelse, og tostavede ord som inneholder den i utgangspunktet ubetonte vokalgruppa tar trykket på første stavelse, slik at den aktuelle vokalgruppa blir betont likevel. Det er altså slik at plasseringen av hovedtrykket avhenger av hvorvidt antall stavelser overstiger en viss terskel.

Figur nr. 1.3-a: Plasseringen av hovedtrykk
Plasseringen av hovedtrykk.svg
Stavelsesgrenser er markert med punktum mellom rundingene og firkantene som representerer selve stavelsene. Forutgående orddeler av irrelevant lengde er representert ved ellipse. For de to trykknivåene er det brukt forkortelser i form av forbokstav. Rundingene med liten bokstav inni, som vi finner i nedre del, representerer stavelser som inneholder hvert sitt segment fra den ubetonte vokalgruppa.
  1. Den i utgangspunktet ubetonte vokalgruppa må av praktiske grunner symboliseres litt annerledes når ordet bare har to stavelser, og trykket derfor likevel faller på nest siste stavelse.
+ 'dra':Mp ! braw! Braw! [ ˈbɾaw ] dra:Mp dra:MP /bɾaw/ 'Dra!' (bare én stavelse) 'gud':St pa Pa [ ˈpʰaː ] gud:St gud:ST /pa/ 'Gudene' 'dra':Sub:AS ! bruas! Bruas! [ ˈbɾuː.as ] dra:Sub:AS dra:SUB:AS /bɾuas/ 'La ham dra!' (bare to stavelser) 'slipe':Prs:AS rawnas Rawnas [ ˈɾaw.nas ] slipe:Prs:AS slipe:PRS:AS /ɾawnas/ 'å slipe' (trykk på nest siste stavelse) 'seng':St kotaska Kotaska [ ko.ˈtʰas.ka ] seng:St seng:ST /kotaska/ 'seng' 'lyve':Sub:AS ! sonuas! Sonuas! [ ˈsoː.nu.as ] lyve:Sub:AS lyve:SUB:AS /sonuas/ 'La ham (bare) lyve!' (trykk på tredje siste stavelse)
: Innholdskart: trykkfordeling

1.3.2. Bitrykk

Bitrykk plasseres ut etter en rekursiv algoritme på strekningen mellom to hovedtrykk eller pause, og disse strekningene går fullstendig på tvers av grensene mellom ord.

Legg merke til forskjellen fra hovedtrykk, som plasseres ord for ord, og ikke på tvers av ordgrenser.

Det er rom for høyst én trykksvak stavelse etter pause, og høyst to etter en trykksterk stavelse, sistnevnte være seg hoved- eller bitrykk. Hvis stavelsene mellom to trykksterke stavelser, eller pause, er for mange til at alle kan være trykksvake, utplasseres derfor ett eller flere bitrykk. Disse plasseres ut i taleretningen etter prinsippene angitt i den neste tabellen, avhengig av om strekningen er forutgått av pause eller av en annen trykksterk stavelse. Etter utplassering av bitrykk forekommer det i dette språket aldri flere enn to trykksvake stavelser på rad, og dermed heller ikke lengre kjeder av trykksvake funksjonsord.

Figur nr. 1.3-b: Prinsippene for fordeling av bitrykk
Etter pause Etter trykk
Hvis strekningen har to stavelser, legges et bitrykk til den første av disse Hvis strekningen har tre stavelser, legges et bitrykk til den andre av disse Minste
forutsetning
Hvis antallet er høyere enn som så, legges et bitrykk til den andre stavelsen Hvis antallet er høyere enn som så, legges et bitrykk til den tredje stavelsen Lengre
strekninger
Hvilken stavelse bitrykket legges på, avgjøres i henhold til to parametre: Om strekningen er forutgått av pause eller av en annen trykksterk stavelse, og hvorvidt dens lengde er den aller minste som krever bitrykk, eller om den er lengre enn som så.

1.3.3. Den rekursive algoritmen

For hvert bitrykk som legges til, anvendes den samme prosedyren på den gjenværende delstrekningen etter siste utplasserte bitrykk, noe den neste tegningen illustrerer. Legg merke til at det ikke er nødvendig at taleren til enhvert tid er i stand til å overskue det samlede antallet gjenstående stavelser før neste hovedtrykk eller pause, bare at man greier å avgjøre hvorvidt det er flere enn en viss terskel, avhengig av om strekningen er forutgått av pause eller av hovedtrykk.

Figur nr. 1.3-c: Algoritmen for fordeling av bitrykk
Algoritmen for fordeling av bitrykk.svg
Her vises trykkfordelingen på to typer strekninger på toppnivå, og de etterfølgende stavelsene er nummerert. Valgfrie stavelser er markert med spørsmålstegn. Indeksene ved spissbølgene og den omsluttende boksen i nedre halvdel, signaliserer den rekursive mekanismen, som går ut på at kvalifiserte reststrekninger, representert ved ellipse, behandles på samme måte som en av strekningstypene på toppnivå.
  1. Med trykksterk menes enten hoved- eller bitrykk, og derfor har alle slike strekninger samme struktur som den typen strekning på toppnivå som er forutgått av hovedtrykk.

I henhold til etablert tradisjon bruker vi betegnelsene betont og ubetont bare til det som har med hovedtrykk å gjøre, og ellers ganske enkelt trykksterk og trykksvak om stavelser med og uten trykk overhodet, være seg hovedtrykk eller bitrykk.

1.3.4. Fordelingstabell

Neste tabell viser hvordan bitrykkene fordeler seg på strekninger av forskjellig lengde.

Figur nr. 1.3-d: Fordeling av bitrykk
Strekning etter pause Strekning etter hovedtrykk
u – H – u H – u – H – u 1
B – u – H – u H – u – u – H – u 2
u – B – u – H – u H – u – B – u – H – u 3
u – B – u – u – H – u H – u – u – B – u – H – u 4
u – B – u – B – u – H – u H – u – u – B – u – u – H – u 5
u – B – u – u – B – u – H – u H – u – u – B – u – B – u – H – u 6
Symbolene er H for stavelse med hovedtrykk, B for mellomliggende stavelse med bitrykk og u for mellomliggende trykksvak stavelse.

1 til 2 stavelser mellom

3 til 4 stavelser mellom

5 til 6 stavelser mellom

1.3.5. Trykk i sammensatte ord

Leddene i et sammensatt grammatisk ord er egne prosodiske ord i en felles prosodisk frase, hvor sistnevnte kjennetegnes av et felles hovedtrykk.

Sammensatte ord tar derfor hovedtrykk kun i siste ledd, mens foranstilte ledd tar et fast bitrykk på samme stavelse som hovedtrykket ellers ville ligget på. Dette leddtrykket har samme rolle som hovedtrykket i reglene for fordeling av mellomliggende bitrykk, så de to typene ordtrykk er bare en sterk og en svak realisering av det samme underliggende fenomenet. Alle sammensetningsledd i dette språket er for ordens skyld flerstavede.

Figur nr. 1.3-e: Flerleddet trykkfordeling: sammensatte ord
Flerleddet trykkfordeling: sammensatte ord.svg
For enkelhets skyld har vi utelatt første del av av første ord og første ledd fra tegningen.

1.3.6. Fordelingstabell

Neste tabell viser hvordan trykkene fordeler seg i sammensatte ord av forskjellig lengde.

Figur nr. 1.3-f: Fordeling av bitrykk: sammensatte ord
Strekning etter pause Strekning etter hovedtrykk
u – B – u – || – u – H – u H – u – B – u – || – u – H – u 4
B – u – B – u – || – u – H – u H – u – u – B – u – || – u – H – u 5
u – B – u – B – u – || – u – H – u H – u – B – u – B – u || – u – H – u 6
u – B – u – u – B – u – || – u – H – u H – u – u – B – u – B – u – || – u – H – u 7
Grensa mellom leddene er markert med en dobbel loddrett strek ||. Legg merke til at siden det enkelte ledd i en viss forstand er et eget trykkdomene, har sammensetninger en annen trykkfordeling enn usammensatte ord med like mange stavelser.

4 til 5 stavelser mellom

6 til 7 stavelser mellom

1.3.7. Leddsuffikser

Leddsuffiksene er ikke del av det prosodiske ordet, og utgjør heller ikke noe eget prosodisk ord, men er tilknyttede ledd i den prosodiske frasen.

Dette innebærer at de ikke tar ordtrykk, verken hovedtrykk eller det svakere leddtrykket, og at de overses når ordtrykket plasseres på grunnlag av antall stavelser i ordkjernen. Alle leddsuffiksene er enstavede og etterstilte, så vi ser at disse og etterstilte sammensetningsledd, på en måte utfyller hverandre, idet førstnevnte er enstavede og ubetonte, mens sistnevnte er flerstavede og betonte. Vi skal senere se hvordan enkelte av de vanlige suffiksene settes utenpå leddsuffikset, og utgjør et ordledd sammen med dette.

Figur nr. 1.3-g: Flerleddet trykkfordeling: leddsuffikser
Flerleddet trykkfordeling: leddsuffikser.svg
Hvis ordkjernen har trykket på tredje siste stavelse, tilkommer et bitrykk før leddsuffikset.
+ 'plystre':Ft:Pt:1P:AS a'ldabIens A'ldabiens [ ʰ(ɨ)l̺.ˈd̺aː.bi͜ens ] plystre:Ft:Pt:1P:AS plystre:FT:PT:1P:AS /[a]ldabi[e]ns/ 'Vi plystret' (uten leddsuffiks) 'plystre':Ft:Pt+Nks:1P:AS a'ldabIe-sins A'ldabie-sins [ ʰ(ɨ)l̺.ˈd̺aː.bi͜e.+sins ] plystre:Ft:Pt+Nks:1P:AS plystre:FT:PT+NKS:1P:AS /[a]ldabi[e]+sins/ 'Vi (med deg) plystret' (med leddsuffiks)

Bitrykk etter hovedtrykk

Merk at hovedtrykket i en del tilfeller ikke behøver å være det aller siste trykket i et gramatisk ord, for hvis det har minst to etterfølgende stavelser, og det til sammen er tre stavelser før pause eller første trykk i neste ord, faller det med nødvendighet et bitrykk på den midtre stavelsen, i henhold til reglene vi har beskrevet tidligere. En slik situasjon kan oppstå når ordet ender på et leddsuffiks eller på den ubetonte vokalgruppa, og er uunngåelig når et ord som ender på den ubetonte vokalgruppa har et leddsufiks i tillegg.

1.3.8. Trykkfordeling ved klitikon

Klitikon er på dette språket ikke del av vertsordet, skjønt de, avhengig av antall stavelser, kan 1 utgjøre et eget prosodisk ord i samme prosodiske frase.

  1. Mer om dette senere i denne seksjonen.

Det ovenstående innebærer i første rekke at de overses når ordtrykket plasseres på grunnlag av antall stavelser i vertsordet. I dette språket er alle klitikon foranstilte, så dette kommer riktignok til syne kun ved enstavet vertsord, hvor vi ser at trykket blir liggende på siste stavelse også med klitikon foran, slik at klitikonet alltid er ubetont, noe som tverrspråklig ikke er noen selvfølge.

+ 1P='gud':St li-pa Li-pa [ l̺i.=ˈpʰaː ] 1P=gud:St 1P=gud:ST /li=pa/ 'min gud' (trykk ved enstavet vertsord) 1P=(Skn.Man):St li-binna Li-binna [ l̺i.=ˈbin.na ] 1P=Skn.Man:St 1P=SKN.MAN:ST /li=binna/ 'min bror' (trykk ved tostavet vertsord)

Leddtrykk hos klitikon

Flerstavede klitikon utgjør et eget prosodisk ord, mens de enstavede verken utgjør eller er del av et slikt, men er tilknyttede ledd i den prosodiske frasen.

Flerstavede klitikon tar i henhold til dette et fast bitrykk på samme stavelse som hovedtrykket ville ligget på i en prosodisk fri ordform, akkurat som foranstilte sammensetningsledd. Disse to leddtypene er derfor prosodisk likeverdige, og skiller seg fra hverandre bare ved at klitikonene er egne grammatiske ord. De senere beskrevne klitiske prefiksene er prefikser med samme prosodiske adferd som klitikon, selv om de ikke er egne grammatiske ord, fordi de semantisk sett ikke er naturlige å regne som sammensetningsledd.

Figur nr. 1.3-h: Flerleddet trykkfordeling: klitikon og vertsord
Flerleddet trykkfordeling: klitikon og vertsord.svg
Tegningen viser hvordan flerstavede klitikon tar et fast bitrykk på samme måte som forleddet i sammensetninger, mens enstavede klitikon er trykksvake med mindre det faller et tilfeldig bitrykk på dem. Spørsmålstegnene angir at det også er mulig for vertsordet å bestå av bare én stavelse, som da er betont selv når ordet er forutgått av et klitikon, som altså ikke telles med i antall stavelser.
+ Pr_Hen:End=1P=(Skn.Man):St , Prs:AS='katastrofe':St:Ubs losta-li-binna,1 as-kembraccan2 Losta-li-binna,1 as-kembraccan2 [ ˌl̺os.tɨ.=l̺i.=ˈbin.na , ˌʰas.=kem.ˈbɾaʃ.ʃan ] Pr_Hen:End=1P=Skn.Man:St , Prs:AS=katastrofe:St:Ubs PR_HEN:END=1P=SKN.MAN:ST , PRS:AS=katastrofe:ST:UBS /losta=li=binna , as=kembɾaʃʃan/ 'Hva min bror angår 1, er han en katastrofe 2' (flerstavet klitikon)

Grammatiske og prosodiske ord

Hovedtrykket er det som kjennetegner den prosodiske frasen, bestående av inntil flere prosodiske ord, hvorav alle unntatt det siste tar ordtrykk i form av et fast bitrykk. Disse prosodiske ordene er, som vi har sett, enten selvstendige, eller de er flerstavede klitikon eller sammensetningsledd. Vi skal dessuten se at språket har prefikser med samme prosodiske egenskaper som klitikonene, og både disse og sammensetningsleddene er eksempler på at ett grammatisk ord kan bestå av flere prosodiske ord.

I tillegg kan den prosodiske frasen inneholde ledd som verken utgjør eller er del av noe prosodisk ord, og derfor verken tar ordtrykk eller telles med når ordtrykket plasseres på bakgrunn av antall stavelser. Eksempler på slike tilknyttede ledd er leddsuffikser og enstavede klitikon. Grensene mellom leddene i den prosodiske frasen er forøvrig ofte synlige ikke bare gjennom innvirkningen på trykkfordelingen, men også gjennom fonotaktiske avvik, i form av brudd på reglene om tillatte konsonantgrupper i det indre av ord.