1. Lyder og alfabet:
2. Allofoner av vokalene
1.2.1. Preaspirasjon av vokaler
Når en ordform begynner med vokal, skyldes det et av tre fenomener som beskrives senere: (1) støttevokal foran åpen konsonantgruppe i fremlyd, (2) et semantisk tomt ord bestående av bare bøyningsendelser, eller (3) en av diverse typer funksjonsord. Sistnevnte omfatter deontiske hjelpeverb, personlige pronomen i fri form, enkelte lokativer og en partikkel for pragmatisk overbevisning. Grunnen til at vi velger å symbolisere fonetisk glottal som preaspirasjon er at det ikke skal se ut som vi legger til segmenter på det fonetiske nivået, i tillegg til at det synes helt naturlig at en vokal tar en eller annen glottal innledning.
1.2.2. Prelateral sentral heving
- Men den er fremdeles sentral og urundet, dvs. at den ligger mellom de to fonemisk høye vokalene.
Denne regelen er motivert av at nettopp den sentrale vokalen, som også er den laveste, i utgangspunktet gjør det noe vanskeligere å uttale en post-alveolar lateral etterpå. Hevingen finner sted også når den sentrale vokalen er del av en diftong eller vokalgruppe, men vi skal senere se at det finnes en tilpasningsregel som forbyr lateral etter en bestemt stigende diftong, fordi den hevede uttalen ikke er så forenlig med den bakre halvvokalen.
Uttale som skal unngås
Vokalen e uttales på samme måte også foran konsonanten ɾ, selv om det er vanlig på en del andre språk at den da uttales litt lavere. Forøvrig skal vi heller aldri uttale kort e som schwa, dvs. som en ubestemmelig, men litt lignende, lyd i midten av vokalrommet, som trykksvake stavelser i mange språk faller tilbake på.
1.2.3. Grunnregelen for vokallengde
Vokalkjernen er lang i åpne trykksterke stavelser. 1
- Uavhengig av om det er hoved- eller bitrykk.
I praksis betyr dette at alle trykksterke stavelser er tunge, enten fordi de er lukkede eller fordi vokalen er lang.
1.2.4. Supertunge stavelser
Vokalkjernen er lang også i trykksterke stavelser som har alveolar nasal n i koda, etterfulgt av pause eller enslig sibilant 1 i opptakt. 2
- Dvs. s, z, ʃ, ʒ, ikke dobbel eller etterfulgt av en tredje konsonant.
- Ikke lang vokal hvis sibilanten er del av koda sammen med nasalen.
Denne regelen innebærer at enkelte saktonske stavelser er såkalt supertunge, i egenskap av å være lukkede og likevel ha lang vokal.
1.2.5. Forlengelse mellom glottaler
Mellom to glottaler, eller mellom glottal og ejektiv, forlenges vokalen etter samme regler som i trykksterk stavelse.
Formålet er å gjøre det lettere å uttale to glottaliseringer etter hverandre, ikke minst i forbindelse med de vanligste konjunksjonene. Denne regelen innebærer at ikke bare trykksterke stavelser, men også enkelte trykksvake, i praksis bare åpne sådanne, tar lang vokal.
1.2.6. Vokallengde i enstavede ord
Stavelsene i Saktonas går gjerne på tvers av ordgrenser, og det samme gjelder, som vi har sett, fordelingen av bitrykk, slik at også enstavede ord kan variere i lengde avhengig av omgivelsene.
Betraktninger om vokallengde
Vokallengden er som vi ser ikke betydningsskillende i Saktonas, men snarere fullstendig betinget av den lydlige konteksten, i form av trykk, stavelsesstruktur og en spesiell klasse av fonemer. Imidlertid er lengden svært viktig, fordi den er et veldig tydelig uttaletrekk. Merk at alle vokalene uttales helt likt uavhengig av lengden, dvs. at det ikke finner sted f.eks. noen sentralisering av fremre vokaler i kort utgave.