1. Lyder og alfabet:
7. Fonotaktiske prinsipper
1.7.1. Åpne og lukkede konsonantgrupper
Sammensatte konsonantgrupper kan enten etterfølge eller inneholde en stavelsesgrense, og vi skal på flere områder finne det relevant å skjelne mellom ulike klasser av konsonantgrupper i så henseende. De samme begrepene er relevante for røtter og stammer, i henhold til deres innledende konsonantgruppe.
| Lukket gruppe | |
|---|---|
| En lukket gruppe danner i sin helhet alltid opptakt i en stavelse | Definisjon |
| Gjelder i dette språket bare de som består av plosiv pluss likvid | Fordeling |
| Åpen gruppe | |
|---|---|
| En åpen gruppe fordeler seg hvis mulig 1 på to stavelser 2 | Definisjon |
| Gjelder de fleste av gruppene, bla. alle med nasal el. likvid først | Fordeling |
| Halvåpen gruppe | |
|---|---|
| En halvåpen gruppe er åpen etter vokal men ellers 3 lukket | Definisjon |
| Gjelder affrikatene 4 og de med alveolar sibilant pluss plosiv 5 | Fordeling |
- Unntaket er i utlyd, hvor oppdeling kan være forhindret av pause eller etterfølgende konsonant.
- Slik at det første segmentet blir koda i én stavelse, mens resten blir opptakt i en annen.
- Dvs. etter pause eller annen konsonant, sistnevnte også relevant ved oppstaving av treergrupper.
- Dvs. de gruppene som smeltes sammen til affrikater i lukket form (se regler om allofoni).
- Regner ejektivene sammen med plosivene, akkurat som i definisjonene av konsonantgruppene.
Eksempler
1.7.2. Mulige stavelsesmønstre
Figuren under viser den maksimale fonotaktiske strukturen til en vilkårlig, prosodisk fri, saktonsk ordform. Hver stavelse retter seg etter ett av tre mønstre i henhold til sin posisjon i ordet, og kombinasjonsmulighetene innad i stavelsene følger av tilfanget av konsonantgrupper og hvor i ordet de forekommer. Enkelte ord har bare én stavelse, ofte uten noen konsonanter i koda, og enkelte funksjonsord har ingen konsonanter i opptakt, så vokalkjernen er strengt tatt det eneste obligatoriske segmentet.
- Det kan godt være flere enn én indre stavelse.
- Siste konsonantgruppe før endestavelsen består av høyst to segmenter, fordi det også skal være plass til evt. diftongierende vokalisk suffiks.
Litt om diftonger
På grunn av en generell mulighet for diftongierende suffiks i ordets siste stavelse, er den siste konsonantgruppa i en rot eller stamme enten en enslig konsonant eller en åpen toergruppe.
Unntaket er røtter bestående av kun en enslig konsonantgruppe, som vi skal se at ikke tar det diftongierende suffikset. Merk forøvrig at stavelser med stigende diftong får en konsonantplass mindre i opptakt, mens stavelser med synkende diftong får en konsonantplass mindre.
Stavelsesgrense mellom ord
I overgangen mellom to ord går stavelsesgrensa slik at den både forutgås og etterfølges av en konsonantgruppe som er gyldig for sin posisjon i ordet, men samtidig slik at flest mulig segmenter inngår i den andre stavelsens opptakt i stedet for den første stavelsens koda: Flest mulig segmenter bakfra som kan danne en av de lukkede konsonantgruppene - eller en halvåpen gruppe som i den aktuelle konteksten blir lukket. Dette siste prinsippet gjelder også for oppdeling av treergrupper i ett segment pluss lukket eller halvåpen gruppe.
1.7.3. Utlydende konsonantgrupper
Alle utlydende konsonantgrupper, både enslige segmenter og sammensatte grupper, inngår i det grammatiske formverket, som del av bøyningsendelser.
Sammensatte konsonantgrupper i utlyd er begrenset til de samme tre koronalene i kombinasjon med en foranstilt lukkelyd.
1.7.4. Diftonger og konsonantgrupper
I dette språket kan halvvokalene ikke stå alene mellom stavelseskjerner i det indre av et ord, dvs. at en halvvokal i opptakt forutgås av en ekte konsonant i samme opptakt, mens en halvvokal i koda må etterfølges av en ekte konsonant som opptakt i neste stavelse. Eneste unntaket er ett definert tilfelle av to motstående diftonger, presentert i et tidligere kapittel, hvor stavelsesgrensa omsluttes av en dobbel halvvokal. Etter de synkende diftongene forekommer kun lukkede grupper, for enstavede rotformer i praksis bare enslige konsonanter, mens for de stigende ditongene gjelder noen mer detaljerte regler som det fremgår av den neste tabellen.
| Diftong 1 | Diftong 2 |
|---|---|
| we | wa |
| Foran denne forekommer laminale og dorsale obstruenter, enkle og doble, samt med nasal eller likvid foran. 1 | Foran denne forekommer derimot kun de to dorsale plosivene, enkle og doble, samt med nasal eller likvid foran. |
- Dvs. t, d, n, s, z, k eller ɡ.
1.7.5. Statiske tilpasningsregler
Her presenteres kombinasjonsregler som ikke omdanner eksisterende former, men rett og slett forhindrer bestemte lydkombinasjoner fra å oppstå i første omgang, og som slik sikrer et harmonisk lydbilde. Det er snakk om et knippe fonologiske begrensninger som gjelder innad i det enkelte morfem, men ikke på tvers av morfemgrenser. For avledninger og bøyningsformer tilfredsstilles noen av dem til tider ved hjelp av morfo-fonologiske vekslinger, men bare i et underutvalg av affiksene, dvs. at ikke alle affiksene er fonotaktisk intregrerte i resten av ordet. De statiske tilpasningsreglene skiller seg fra andre fonotaktiske prinsipper i språket, ved at kombinasjonene de forbyr er fullt mulige å uttale, bare tyngre eller mindre velklingende, og heller ikke strider mot den generelle stavelsesstrukturen.
| Diftonger |
|---|
| Det tillates ikke to diftonger på rad, 1 unntatt stigende pluss synkende |
| Sibilanter |
|---|
| Det tillates ikke post-alveolar sibilant i to konsonantgrupper på rad |
| Likvider |
|---|
| Det tillates ikke to likvider på rad 2 unntatt flikk pluss lateral |
| Doblinger |
|---|
| Det tillates ikke dobbel konsonant i to konsonantgrupper på rad |
| Spesielt |
|---|
| Det tillates ikke lateral etter stigende diftong med sentral vokal |
- Dvs. at det ikke tillates at to stavelser på rad begge har diftong til vokal, men unntaket er det ene definerte tilfellet av to motstående diftonger, hvor det ikke er noen konsonant mellom.
- Dvs. flikk eller lateral på begge sider en vokal eller diftong.
1.7.6. Spesielt for labialer og dorsaler
Med visse unntak tillates ikke to labiale eller to dorsale konsonantgrupper på rad.
Dvs. konsonantgrupper som begge inneholder en labial eller begge inneholder en dorsal. Denne regelen er den som motiverer de fleste av de morfo-fonologiske vekslingene i språket, og sørger for variasjon i artikulasjonssted.
-labialer-og-dorsaler.svg)
- Vi skal se at forbudet ikke gjelder hvis det er snakk om samme fonem i begge gruppene, bare evt. med nasal foran.
- Vi skal se at den labiale approksimanten er relevant bare i den første av de to aktuelle konsonantgruppene.
Unntaksregler
Forbudet mot samforekomst av labialer eller dorsaler har imidlertid noen unntak, som defineres i den neste tabellen, og som indirekte ble foregrepet allerede i den forrige tegningen.
| Hvis den siste av de to gruppene inne-holder den labiale approksimanten ʋ | 1 |
|---|---|
| Hvis det er snakk om samme fonem i begge gruppene, evt. med nasal foran 1 | 2 |
- Plosiver og ejektiver går dessuten om hverandre.
Metagrammatikk
1.7.7. Morfo-fonologiske vekslinger
Mange av språkets affikser har flere fonologisk betingede allomorfer, og dette er i alle tilfeller for å lette uttalen og skape et penest og mest mulig harmonisk lydbilde. Vilkårene er svært få, og alle minner helt eller delvis om de statiske tilpasningsreglene som gjelder innad i morfemet. Men det er ikke her snakk om generelle fonologiske regler, for ikke alle affikser som kunne hatt formveksling har det faktisk. Og noen av de statiske tilpasningsreglene, nærmere bestemt de som omhandler artikulasjonssted, er dessuten mer finmaskede enn de motsvarende vekslingsreglene, og slipper gjennom flere unntak enn disse. Derfor må de to regeltypene betraktes som logisk uavhengige av hverandre, til tross for at de er motivert av noen av de samme prinsippene.
| Forrige | Neste konsonant-gruppe inneholder en labial | 1.A |
|---|---|
| Forrige | Neste konsonant-gruppe inneholder en dorsal | 1.B |
| Forrige stavelse inneholder en synkende diftong | 2.A |
|---|
Forskjeller mellom infikser og suffikser
For infiksene gjelder vilkårene for begge konsonantgruppene, både forrige og neste, rundt posisjonen for innsetting. Når det gjelder artikulasjonssted, går dissimilasjonens retning i suffikser alltid fra dorsal til labial, og i infikser alltid fra enten labial eller dorsal til koronal. For suffiksene er reglene alltid progressive, dvs. med den betingende konteksten forut, mens for infiksene er de både progressive og regressive, fordi infikset har en nabogruppe både foran og bak, og ikke bør komme i konflikt med noen av de to. Og fordi det i den konteksten er mulig å ha både labialer og dorsaler i nabogruppene samtidig, er den koronale artikulatoren det eneste trygge tilfluktsstedet, mens for suffiksenes ved kommende er det fullt mulig å veksle fra den ene perifere artikulatoren til den andre uten å bryte forbudet mot samforekomst av labialer eller dorsaler.
Andre typer formvekslinger
Merk at ulike typer ordformer kan ha litt ulike affikser også utenom de vanlige morfo-fonologiske vekslingene. F.eks. er det ikke alle formativer som er mulige å anvende på ustavede rotformer, og hvis funksjon derfor i noen tilfeller ikke kan uttrykkes. I tillegg kan rotformer med bestemte lydegenskaper ha litt annerledes affikser uten noen synlig fonetisk motivasjon, slik tilfellet er med avledningsklassene i avledningssystemet. Også disse fenomenene er morfo-fonologiske av natur, men lettest å definere på andre måter enn med allomorfer. Merk forøvrig at suppletive formvekslinger, som vi har eksempler på innen både avledninger og bøyninger, betinget av andre avledninger og bøyninger, ikke er relevante i denne sammenhengen, fordi det ikke er noen fonologisk sammenheng mellom vilkår og virkning.
Fonologi og morfo-fonologi
Som vi forstår av prinsippene for de statiske tilpasningsreglene, er sammensatte ordformer mindre fonotaktisk begrensede enn enkeltmorfemer, samtidig som noen affikser er mer integrerte enn andre. Samtidig er noen av de morfo-fonologiske vekslingene, der de finnes, i seg selv mer begrensende, fordi de er mer grovmaskede enn de statiske tilpasningene, som vi har sett at til dels har noen finmaskede unntaksbestemelser. Ingen av delene er unaturlige hvis man tenker seg at de kombinatoriske begrensningene historisk kan ha utviklet seg fra å gjelde overalt uten unntak, til å gjelde bare innad i morfemer og med visse unntak. De morfo-fonologiske vekslingene er da de sporadiske levningene av fonologiske regler som tidligere hadde videre anvendelse.