1. Lyder og alfabet:
13. Ortografiske prinsipper
1.13.1. Forholdet til lydskriften
Saktonas staves helt lydrett, dvs. at lydformene avbildes entydig på stavingen av ordene.
Den ortografiske skriften avspeiler den fonemiske overflateformen, og signaliserer dermed tydelig et skille mellom rent fonemiske omdanninger på den ene siden og fonetiske realiseringer på den andre, hvorav sistnevnte bare finnes i språkbrukerens bevissthet, og ikke kommer til syne i skriftbildet. Uansett skiller den saktonske overflateformen seg fra den underliggende blant annet ved innsetting av vokaler, og vi ønsker ikke at skriften skal skjule noen stavelser.
1.13.2. Markering av prosodiske grenser
For å gjøre trykkfordelingen så forutsigbar som mulig, samt for å gjøre det lettere å sortere alfabetisk, settes det en apostrof mellom støttevokal og resten av ordet.
Leddgrenser og klitiske ordgrenser, som i lydskriften markeres med henholdsvis plusstegn og likhetstegn, markeres begge med bindestrek i den ortografiske skriften.
Den ortografiske ordgrensa
At alle prosodisk bundne enheter signaliseres med bindestrek, medfører at den ortografiske ordgrensa i praksis representerer grensa mellom hele prosodiske fraser, kjennetegnet av et felles hovedtrykk. Men likevel er den naturlig å omtale nettopp som ordgrense, og de andre som leddgrense, fordi at så lenge vi holder klitiske funksjonsord utenfor, sammenfaller den med grensa mellom grammatiske ord. Imidlertid har vi sett at disse ofte inneholder flere prosodiske ord. Dermed har vi det begrepsmessige paradokset at mens navngivingen av den ortografiske ordgrensa enkelt sett er motivert av det grammatiske ordet, er den eneste nøyaktige funksjonen av prosodisk art, og da faktisk som frasegrense.
Tekstbryting med bindestreker
Bindestreken har strengt tatt to ubeslektede funksjoner, fordi den også er nødvendig ved tekstbrytning, ikke minst ved bruk av blokkjustering på boksider. Da er regelen i dette språket at teksten skal brytes ved stavelsesgrenser, ikke ved grensene mellom morfemer. Både fordi morfemene kan variere stort i lengde, og fordi det samme prinsippet dermed fungerer også med fremmedord. Teoretisk sett vil en bindestrek på slutten av en linje kunne tolkes tvetydig som enten tekstbrytning eller en prosodisk grense, men i praksis vil dette løses av den morfologiske og semantiske konteksten. Og det at tekstbrytningen gjenbruker et funksjonstegn som finnes også ellers på tekstlinja, er nyttig for den typografiske estetikken.
1.13.3. Realisering med Tulaktas
Den saktonske ortografien realiseres vanligvis med det egne alfabetet Tulaktas, og vi skal her beskrive de få ikke tidligere behandlede aspekter ved dette skriftsystemet som er relevante for hvordan ord og setninger staves. Vi begynner med å nevne at tegnsettingen er den samme i Tulaktas som i blant annet det latinske alfabetet. Det skrives også fra venstre mot høyre, i linjer ovenfra og ned, slik som i de fleste andre språk.
Tegnvarianter
Tegnvarianten I benyttes for i /i/ når dette fonemet opptrer som det korte segmentet i en halvdiftong.
Hensikten er (1) å avspeile det faktum at halvdiftongene - og dermed også fonemet /i/ slik det opptrer som del av halvdiftongene - er spesielle, og (2) å gjøre den ortografiske skiften lettere å lese. Halvdiftongene forekommer nemlig hyppig, og det ser ofte ikke så bra ut med flere vanlige vokaltegn etter hverandre, noe vi nå i stor grad unngår.
Spesiell tegnsetting
Symbolet # settes foran (prosodiske) ord som tar setningstrykk, adskilt av mellomrom eller bindestrek for henholdsvis fokuserende eller kontrasterende trykk.
Dette symbolet er det eneste i Tulaktas-systemet som ikke regnes som del av selve alfabetet. Ortografisk setningstrykk er ekstra nyttig fordi det i Tulaktas ikke brukes kursiv skrift.
Symbolet . er det tulaktiske motsvaret til punktum, og settes mellom helsetninger, omgitt av mellomrom på begge sider, men brukes ikke etter aller siste setning.
Fordelen med at punktum symboliseres med en ring i stedet for en prikk, er at de tulaktiske skriftene ofte har mange prikker som del av selve bokstavene. Forøvrig er det slik at punktumet skiller mellom to etterfølgende setninger også når den første av dem avsluttes med evt. spørsmåls- eller utropstegn, som altså i dette tegnsystemet ikke erstatter punktum, men kommer i tillegg til det.
1.13.4. Realisering med det latinske alfabetet
Saktonas skrives altså som standard med Tulaktas, men av praktiske grunner er det også lagt til rette for å realisere den ortografiske skriften med det latinske alfabetet, dvs. som latinsk skrift. Reglene er veldig enkle, og tar utgangspunkt i den fonologiske transkripsjonen. Prinsippet om lydrett stavemåte gjelder også for realiseringen med det latinske alfabetet.
| Latinsk | Lydskrift |
|---|---|
| px | p' |
| tx | t' |
| kx | k' |
| x | ʔ |
| Latinsk | Lydskrift |
|---|---|
| c | ʃ |
| j | ʒ |
| ng | ŋ |
| Latinsk | Lydskrift |
|---|---|
| v | ʋ |
| r | ɾ |
| g | ɡ 1 |
- Lik eller ulik visuell utforming i det latinske alfabetet, avhengig av skriftfamilien.
Som hovedregel skal det være apostrof etter støttevokal, men denne kan utelates når det av praktiske eller andre grunner virker naturlig. En vesentlig forskjell fra Tulaktas, er at den latinske skriften krever stor forbokstav i begynnelsen av setning og egennavn. I sistnevnte tilfelle overses evt. støttevokal hvis denne er markert med etterfølgende apostrof. Forøvrig er det - i motsetning til i Tulaktas - ingen markering av setningstrykk.
Noen bemerkninger
Muligheten for realisering med det latinske alfabetet (i stedet for Tulaktas) tjener hovedsaklig praktiske formål, dvs. at det er et pragmatisk motivert alternativ som benyttes i kontekster hvor verken Tulaktas eller lydskrift er mulig eller naturlig, ikke minst i datatekniske sammenhenger. Derfor holder det med det latinske alfabetet, dvs. vi skal ikke nødvendigvis ha tilpasninger til flere av verdens alfabeter.
Noen ville kanskje kalt dette 'latinsk transkripsjon', men vi unngår helst betegnelsen 'transkripsjon', for å unngå forveksling med lydskrift, som går under navnet fonetisk eller fonologisk transkripsjon. Dessuten er det viktig å skjelne realisering med det latinske alfabetet fra den rent tekniske avbildningen av tulaktiske skrifter på latinske tegnkoder, som igjen er noe annet.